Turist- og industribyen Odda

Det er fascinerende å komme til Odda, innerst i en lang fjordarm, under høye fjell på alle kanter, og med en stolt fortid som turistmagnet og industriby. Spørsmålet er hva vi i dag kan oppleve på en byvandring.

Introduksjon til Odda

Vi er innerst i Hardanger, der veien sørover fører oss inn i det gamle Rygjafylket, eller over fjellet mot pilegrimsmålet Røldal og videre til Østlandet. Nordover er det Sørfjorden som strekker seg, lang og smal til den møter den vide, majestetiske og mektige Hardangerfjorden. Mot vest er det høye fjell som løfter seg høyt oppover, langt over frukttrærne. Der breier Folgefonna seg utover, med brearmer ned på begge sider av landskapet under seg. Mot øst er det fjell, fjell og atter fjell, også her med fruktbygder nede ved fjorden, i solhellingene.

Sigurd Ibsen skriver i 1879 et brev til faren Henrik om sitt møte med Odda:

…stedet ligger henrivende vakkert, kanskje har du selv vært her engang og kan huske det. Odda og dens nærmeste omegn er fruktbar og smilende – markene vel oppdyrkede, løvtrær og blomster finnes i mengder – men uhyre fjell høyner seg over oss, og deriblant rager Folgefonnen, hvis snemarker nesten overalt er synlige, høyt over de andre.

Turistbyen Odda for 100 år siden

Hit var det at de første turistene til landet begynte å komme, på slutten av 1800-tallet. Fram mot århundreskiftet og i årene fram mot verdenskrigen, den første, var det at Odda ble kjent. Så kjent ble Odda at det lille strandstedet utviklet seg til å bli et av Nord-Europas best besøkte reisemål. I 1904 hadde byen ti hoteller og over 80 cruiseanløp i sommersesongen. Mer enn halvparten av alle utenlandske turister til Norge besøkte Odda. Folgefonna og en rekke imponerende fossefall var den primære årsaken til dette. For igjen å sitere Sigurd Ibsen:

Vi lever forresten utmerket her, hotellene er fullkomment tidsmessig innrettet, hvilket nærmest skyldes englenderne som finnes i mengder, så man nesten hører mere engelsk enn norsk.

I sesongen ga det en god inntekt til lokalbefolkningen, både de som fikk arbeid på hotellene, og de som kunne stille opp med båt og ikke minst hest og kjerre til å frakte turistene inn til Låtefoss, Skjeggedalsfossen og de andre herlighetene. Snart ble imidlertid turisttrafikken roligere, den svant hen, og i stedet ble Odda forvandlet til en industriby. Besøkende i samtiden kunne beklage dette, og én formulerte det slik: «Odda er malerisk, men skjemmes af Fabrikvirksomhed, som har betat Landskapet al dets Charme». Hotelleierne saksøkte karbidfabrikken for «Ulæmpe og Verdiforringælse ved Stank og Røk». Ikke for det, med Bergensbanens åpning i 1909 fant turisttrafikken andre løsninger.

Industrien kommer til Norge og Sørfjorden

Norges andre industrielle revolusjon fant sted på en rekke steder langs kysten, og noen i innlandet slik som Rjukan og Notodden. Tilgangen på billig vannkraft ga mulighet til å bygge industri i Norge. Odda, sammen med nabosamfunnet Tyssedal noen kilometer ut Sørfjordens østre bredde, ble blant de viktigste.

Fra Tyssedal kom den elektriske kraften gjennom en overføringslinje på 6 km. Tyssedal selv hadde ikke utbyggingsareal nok til et så stort anlegg som var nødvendig, men i Odda var det plass nok og avstanden var passe lang for datidens teknologi. Følgelig ble det strukket en høyspentlinje fra Tyssedal. Ved sjøkanten ble det bygget en importkai og en eksportkai. Opp fra kaien ble det trukket en taubane. På smelteverket skulle det utvikles kalsiumkarbid og i forlengelsen av det kalsiumcyanamid til bruk i kunstgjødsel. Bare fire år etter oppstarten i 1908 var produksjonen verdensledende. To britiske selskaper stod bak.

Den opprinnelige fabrikken gikk konkurs i 1921, men gjenoppstod som Odda Smelteverk AS i 1924. Denne gikk konkurs i 2003 og dermed var 95 år med industriproduksjon i Odda sentrum over.

Industribyen Odda da og nå

Som samfunn gjennomgikk Odda store forandringer. I 1900 var det 285 beboere i 27 boliger der sentrum ligger i dag. Så kom industrien. Den lokket arbeidere fra fjern og nær med sikre jobber og gode boliger. Det lyktes de godt med, og tross både opp- og nedgangstider vokste innbyggertallet fram til 1965 da det toppet seg med over 10.000 innbyggere i hele kommunen. Siden gikk det nedover og har de siste årene vippet rundt 7.000.

Det var dessuten slik at den voksende industrialiseringen ga grobunn for en aktivistisk klassekamp i Norge. Odda var rød, 1. mai-fanene vaiet, kampropene var høylydte, alt mens røyken og lukten fra fabrikken hang over byen. Lønns- og arbeidsvilkårene for arbeiderne og deres familier var det ingen selvfølge skulle forbedres slik ønskene kunne være, samtidig som konkurser og nedgangstider for bedriftene medførte sterke forsakelser i flere deler av mellomkrigstiden.

Men så gikk det altså med Odda mot slutten av 1900-tallet slik det gikk med alle de andre ensidige industristedene i landet. Det ble permitteringer, nedbemanninger, streiker, mobilisering, og oppsigelser. Her innerst i Sørfjorden gikk det til og med til full nedleggelse og avvikling av driften.

Nå har vel noen lett for å glemme at Odda fremdeles er en industrikommune, for få kilometer ut fjorden ligger to anlegg, på hver sin side. I Tyssedal finner vi ilmenittsmelteverk og på Eitrheimsneset produseres det blant annet sink, derav Zinken på folkemunne. Det kan være greit å huske på for den som vil se følgende video.

Hva skal oddingene gjøre nå, spør noen

Smelteverket er lagt ned, hva gjør egentlig oddingene nå? Spørsmålet reises av Frode Grytten, selv oppvokst i Odda, i Robert Reinlunds dokumentar. Se filmen her, eller i et separat vindu. Filmen «Skål, Odda!» varer i 50 minutter og anbefales.

Verdensarvstedet Odda?

Før tospannet Rjukan og Notodden i Telemark ble utpekt som verdensarvsteder av UNESCOs verdensarvkommisjon i 2015, skrev norske myndigheter følgende om Odda:

Hva som gjør Odda smelteverk så viktig og sentralt i utviklingen av Norges vannkraft og banebrytende kjemiske industri til et verdensarvområde, er at her finnes, på en internasjonal og unik måte, fysiske etterlevninger av en tidlig kjemisk produksjonsprosess, som eksisterer den dag i dag.

På 2000-tallet jobbet norske myndigheter sterkt for at industristeder med basis i vannkraftproduksjon burde bli innlemmet i UNESCOs prestisjefylte verdensarvliste. Vi hadde da noe å skryte over i Norge også. Fra før hadde vi Røros og Bryggen i Bergen som Norges verdensarvsteder med begrunnelser i næringsaktivitet. Nå var det om å gjøre å få med den norske industrielle revolusjon og understreke det unike ved hva som skjedde disse utvalgte stedene, og hva som faktisk står igjen. Tospannene Rjukan/Notodden og Odda/Tyssedal ble skrevet inn i søknaden til UNESCO.

Nei, det ble ikke slik

Det hadde til syvende og sist neppe avgjørende betydning for UNESCO sin beslutning, Odda ble ikke verdensarvsted – Rjukan og Notodden stod for sterkt. Derimot var det tydelig for kommisjonen at Oddas befolkning heller ikke gikk helhjertet inn for å bli beæret med en slik tittel. Snarere var det snakk om å bli belemret. I alle fall ble det i en lokal folkeavstemning et knapt flertall for å ikke støtte søknaden. Flertallet mente at den prestisjetunge tittelen ikke passet inn, og at den tvert om ville virke negativt inn på utviklingen av et nytt Odda. Det post-industrielle Odda.

Introduksjon til våre stedsopplevelser

Vi var en gruppe som var kommet som kulturturister en helg til Odda og Tyssedal for å lære om industrihistorien, og gjøre oss litt bedre kjent med hvordan det så ut i de tettbygde delene av disse to gamle industrisamfunn. Tyssedal er omtalt i en egen artikkel. 

I Odda skal vi på en liten byvandring. Den tar oss fra sjøkanten og kaiene opp til noen av de gamle industriarbeiderboligene som i dag er omgjort til museumsleiligheter. Videre skal vi forbi et monument og inn på den gamle smelteverkstomta. Odda er etter Bergen det mest urbane stedet i det tidligere Hordaland fylke. Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum (NVIM) har laget en byvandringsrute med 24 merkede stopp underveis. Vår rute er adskillig enklere.

Hva vi finner i strandkanten i Odda

Nede ved sjøen finner vi kaier som i dag nok mest brukes av mindre fartøyer, vi finner turistkontor og borte ved den hvitmalte kirken fra 1870 også en liten park. En parkeringsplass samme sted gir grei adgang for lokalbefolkning og tilreisende som ønsker å se seg om i handlegatene.

Det er en blandet bebyggelse med gammelt og nytt som åpenbarer seg i denne delen av sentrum, ganske trivelig med tilløp til gågater også. En del av bygningene har riktignok skreket etter vedlikehold og rehabilitering under mine besøk de siste årene, og gjør det fremdeles. Oddingene kan neppe gå mye ut og spise, for utvalget av spisesteder kan omtrent telles på et par fingre. Jeg ser for øvrig fram til at man får etablert en sammenhengende fotgjengerpassasje omtrent fra ende til annen i fjordbunnen.

Arbeiderboligene

NVIM holder til både i Tyssedal og Odda. Her i Odda kan vi besøke et utvalg av de arbeiderboligene smelteverket lot oppføre på begynnelsen av 1900-tallet. Tre hus (Folgefonngata nr. 9, 11 og 13) og to uthus inngår i samlingen. Museet har innredet leilighetene i husene tett opp mot den innredning de hadde i fire forskjellige tiår. Fra 1910-tallet får vi møte familien Eriksen med sine to barn, og hvordan de klarte seg før strøm ble innlagt. Fra 1920-tallet er det familien Andersen som vi inviteres inn til, i overgangen mellom vedfyring og elektrisk strøm. På 1930-tallet er det til familien Ingebrigtsen vi skal, med sine sju personer på ett rom og kjøkken. Siste tiår er 1950-tallet hvor interiøret til kjernefamilien med sitt ene barn har elementer som mange også i dag vil kunne nikke gjenkjennende til.

Vi var heldige å få en guidet omvisning i boligene, etter først å ha sett en video og fått en introduksjon i et av uthusene som er innredet til slikt formål. Her følger et utsnitt av den videoen vi fikk se.

Utsnitt av Borna på Bakke from Kraftmuseet on Vimeo.

Ideen med å ta vare på boligene på denne måten er god, og måten de har gjort det på er eksemplarisk. Det bringer tankene hen til tilsvarende initiativer andre steder. Folkemuseet på Bygdøy og Norsk hermetikkmuseum for å nevne to. Her følger noen egne bilder fra arbeiderboligene i Folgefonngata.

Vi må legge til at smelteverket og Zinken også lot oppføre andre boliger for arbeidere og funksjonærer – og direktører, både i og utenfor sentrumskjernen. En av dem er den store murbygningen som ligger tvers over veien for museumsboligene. «Murboligen» er nå seksjonert og solgt ut til private. På 1930-tallet og utover involverte kommunen seg langt mer i boligutbyggingen.

Smelteverktomta

Et oppløftende førsteinntrykk

Herfra går vi bortover mot selve fabrikkanlegget. Det ligger ganske midt i sentrum, ved elva Opo, og må ha forvoldt temmelig mye miljøproblemer i sin samtid. Det var her det var 95 års kontinuerlig industriell virksomhet, fram til 2003. Det første vi møter er industriarbeidermonumentet «Smeltaren» i bronse (1989) med påskriften «Brytningstid gav vokster».

Over veien ligger porten til smelteverket med to store, grønnmalte trehus i front. De huset kontorene. Like innenfor og til venstre finner vi det som en gang var Odda Smelteverk sitt laboratorium (1918). Det er nå gjort om til et vitensenter med -park underlagt NVIM, til glede for oppvoksende generasjoner. Dette var en positiv opplevelse. Inne på området finner vi smia (1907), også den del av museet, men da i aktivt samarbeid med fylkeskommunen og den videregående skolen i Odda.

Bakenfor ligger flere andre bygninger tilhørende det tidligere smelteverket. Flere av bygningene oppført i rød tegl er i ferd med å bli tatt i bruk til nye formål, og framstår som en spennende og gledelig opplevelse for de av oss som er opptatt av å ta vare på historiske bygg om enn med nytt innhold.

Et begredelig sisteinntrykk

Det som så møter oss er et begredelig syn, og jeg tror ikke engang et sjeldent vakkert solskinn kan gi et flatterende inntrykk. Industrianlegget midt i Odda sentrum er som en slagmark å regne. Smelteverket var et anlegg hvor arbeidsprosessene forløp i flere stadier og i flere bygninger med transportbånd mellom dem. Enkelte av bygningene er blitt sprengt bort. For lite sier noen, for mye sier andre. Noen står igjen som tomme skall, andre har autentisk innhold, men vi slipper ikke til. Riksantikvaren har på sin side fredet deler av anlegget.

Hva nå Odda?

Nytt liv i sentrum

Hva som kommer inn i stedet framtrer etter hvert klarere. Her ligger det muligheter som kan utnyttes til beste for både Odda-samfunnet og for bevaringen av norsk industrihistorie. Kommunale planer legger opp til en blanding av bolig, næring, detaljvarehandel, aktiviteter og museum. Noe er allerede realisert, noe er i ferd med å realiseres, og andre deler vil nok ta flere år. Det blir heller ikke billig.

Huseiere kan godt ruste litt opp nedslitte bygninger i sentrum, og vi tilreisende må gjerne få tilbud om flere restauranter og kjekkere overnattingssteder. Resultatet kan fort bli bra.

Nærheten til storslått natur

Selv om bysenteret kan framstå som noe inneklemt under de høye fjell, er byens nærhet til svært vakre kultur- og naturopplevelser et stort aktivum. Det var det som opprinnelig brakte velstand og vekst til bygda. De seinere årene er særlig Trolltunga blitt en turistmagnet av de helt store, og reiselivsbedriftene i Odda sentrum har giret inn mot det. Dessuten er det liten tvil om at når striden om det gamle smelteverket legges bak, så er det nok tak i oddingen til å se framover, og holde sammen om det. Man skal dessuten ikke glemme at den gjenværende prosessindustrielle aktiviteten i Sørfjorden fremdeles sikrer en ganske så vesentlig andel av sysselsettingen og verdiskapningen.

Strategisk plassering

Mulighetene framover understrekes også av Oddas plassering på kartet. Byen og kommunen har en strategisk plassering langs Riksvei 13 som skjærer nord-sør på det indre Vestland. Fra Låtefoss sør for Odda sentrum og nordover til det fruktblomstrende Hardanger er den til og med blitt inkludert i Nasjonale turistveger. I kommunens sørlige ende kommer bilistene på E134 på sin ferd mellom Oslo og Haugesund. Snart blir europaveien en forsterket øst-vest-rute på det norske veikartet. Odda har vei utover Sørfjorden på både vest- og østsiden, og ligger dessuten som endepunkt for tunnelen under Folgefonna. Den siste knytter Odda ganske så smidig til vestre strøk av Vestland fylke og Vestlandets ytre stamvei nord-sør, E39. Veiforbindelsene gir muligheter.

Kartet under kan zoomes inn og ut i, og ekspanderes til full skjerm.

Konklusjon

Odda har en svært spennende historie å by interesserte på. De omveltningene som særlig bysenteret har gått gjennom de siste drøye hundre-og-noen-årene, er på et vis ganske unike i Norge. Samtidig føyer de seg inn i en utviklingslinje som også mange andre samfunn har gjennomgått. Det som gjør Odda ekstra spennende å følge med på, er hvordan de klarer å utnytte det utviklingspotensialet som ligger i den tidligere smelteverktomta.

Transformasjon som ledd i byfornyelse er aldri enkelt, og temperaturen har gått høyt i Odda – noe akkurat dette samfunnet har tradisjon for. Med den grundige politiske prosess som har vært i og utenfor kommunale organer, det grundige utredningsarbeid som har vært gjennomført, og det engasjement Riksantikvaren har lagt for dagen, så synes det som man nå kan rette blikket framover og realisere planene. Odda sentrum har en stor mulighet for å bli rett så spennende. 

Dessuten: Klarer de å utnytte de gode veiforbindelsene og kombinere dem med tilrettelegging for turistopplevelser (ikke bare Trolltunga, og ikke presentert gjennom det salige rot som ligger på dagens turistnettsider), så begynner det å lyse penger og solskinn også. Odda ligger spesielt godt til rette for å satse på kulturturisme og aktivitetsturisme. Disse gruppene pleier å være krevende, men gode å gjøre butikk på når de først kommer.

Vi skal huske på at det tar bare 10 minutter til det palasslignende kraftanlegget i Tyssedal, 20 minutter inn til hvor fotturen til Trolltunga starter, 30 minutter til det eldgamle gårdstunet Aga blant alle frukttrærne på vestsiden av fjorden, 40 minutter forbi berømte Låtefoss til den legendariske stavkirken i Røldal, 50 minutter til det vakre Baroniet i Rosendal, og 90 minutter til sommerskisenteret oppe på Folgefonna. (90 minutter tar det også til Vøringsfossen, Ulvik og Vossevangen, tre andre flotte reisemål i denne delen av landet.)

Les mer, andre steder

Det finnes flere kilder enn denne artikkelen man bør oppsøke for å bli klok på Odda. Foruten mennesker jeg har truffet, har jeg sett gjennom diverse kunnskapssamlinger. Noen er lenket til i teksten, men her følger flere.

• Leksikalsk kan man lese om industriarven Odda-Tyssedal på Wikipedia, samt flere andre artikler om Odda på samme nettleksikon. Også Store norske leksikon har flere oppslag av interesse.
• Hos kommunen kan interesserte lese seg opp på Asplan Viaks stedsanalyse fra 2008, kulturminneplanen (2016), og ikke minst den reguleringsplan for smelteverkstomta (2016) som staker ut kursen videre. 
• Museene tar oss i tekst og bilder tilbake til fortiden, slik som på Digitalt Museum, Industrimuseum, og Kulturminnesøk. Se dessuten Odda Energi sin tidslinje. NVIM sin nettside er oppegående og informativ, og på Facebook er de meget aktive.
• Riksantikvaren har engasjert seg sterkt i Odda, blant annet med fredningsvedtak i 2011. De fikk utarbeidet en mulighetsstudie i 2014.
• Turistinformasjon ligger på Hardangerfjord, FjordNorway og VisitNorway. De er gjennomgående lite oversiktlige og kjører primært fram sponsede «produkter». Det reduserer tilliten til nettsidene. Hvem vil ha et «produkt» når vi konkret vil ha en stavkirke eller en brevandring, eller i det minste en god liste over hva distriktet har å by på?
• Overnatting i Odda går fint an å finne, men ingen så spektakulære at de ville ha gått inn i Sandalsands hotellserie. De flotte gamle hotellene fra forrige århundreskifte eksisterer ikke lengre, og noen veldig spennende alternativer har ikke dukket opp enda.
• Under det siste besøket i Odda hadde vi gleden av å besøke VetlaLøo i bakkene ovenfor sentrum for både middag og shopping. Anbefales. 

Les mer, på Sandalsand

Fra 2020 er Odda sammenslått med Jondal og Ullensvang i Ullensvang kommune, i Vestland fylke. Besøkene her og der i den vidstrakte kommunen, har resultert i flere artikler på Sandalsand og et nokså omfattende fotoalbum. 

Se også artikler fra industristedene Rjukan, Sauda, Høyanger og Tyssedal og oversiktsartikkelen om Tekniske og industrielle museer og kulturminner.