Pages Navigation Menu

Treskjæringstradisjoner i Norge

Treskjæringstradisjoner i Norge

Vi har tre tradisjonelle former for treskjæring i Norge: Akantus, karveskurd og figurskjæring. Vi skal i det følgende ta dem for oss etter tur, men først et blikk utenfor landet. 

 

Verden over

Det å skjære eller hugge mønstre i tre og stein har mennesker gjort i nær sagt all tid. I Norge kjenner vi jo godt helleristningene allerede fra steinalderen, der symboler av ulike slag (skip, fotsåler, soler) ble hugget inn i bergflater – derfor kalles det ofte bergkunst. Formålene har også hatt stor spennvidde, alt fra gudedyrkelse til ren nytelse av et vakkert håndverk. Utskjæringer av Kristus og helgener kom svært tidlig inn i norske kirkerom, og i middelalderen ble det skapt intrikate mønstre på drikkebegre og farkoster slik som vikingskipene.

 

I den romlige dimensjon finner vi tradisjoner i alle deler av verden. Sandalsand har kommet over fantastiske treutskjæringer i japanske og burmesiske templer, og like imponerende steinarbeider funnet i Kambodsjas jungel og Egypts ørken.

 

Shwenandaw-klosteret i Mandalay (Myanmar) er dekket av intrikate mønstre, utskåret i teak.

 

Tidligere statsminister Lars Korvald uttalte de bevingede ord om at «Norge er et land i verden» fra Stortingets talerstol, og mente nok egentlig å innsette «lite» i bisetningen. Vi har i all vår utvikling vært sterkt påvirket av omverdenen, både den nære og den fjerne. Våre kunstnere har reist utenlands for inspirasjon, og kunstnere og håndverkere er hentet til landet for å bidra med utsmykning, og til læring og utvikling av nasjonen.

Når vi så skal gå gjennom de norske treskjæringstradisjonene, vil vi derfor møte på utenlandsk inspirasjon og innflytelse, men vi skal samtidig prøve å identifisere det norske.

 

Akantus

En middelhavsplante har gitt inspirasjon til den mest framtredende norske treskæringstradisjonen. Stilen går tilbake til gresk vasemaling og romerske ornamenter. Lenger nord i Europa fikk stilen en renessanse under renessansen, og framfor alt under barokken. Det er den sistnevnte stilen som i dag anvendes i størst grad.

Til Norge kom akantusranken på 1600-tallet, og ble inspirasjonen til en rekke altertavler og preikestoler. Perioden fra 1750-1850 er gullalderen, og vi fikk en lang rekke arbeider som fortsatt tjener som inspirasjon for mønstertegninger og treskjærere rundt om i landet. Det var særlig på Østlandet og i Gudbrandsdalen at stilen oppnådde popularitet. I Gudbrandsdalen ble stilen kalt krullskurd og dølaskurd.

Stilarten påvirket også utviklingen av drageornamentikken på 1800-tallet, og nyere karveskurd.

De tre første bildene under (klikk for å forstørre), viser prekestol i Nikolaikirken på Gran og portaler på gårdstun fra Gudbrandsdalen og i Oslo domkirke. De tre neste viser nyere treskjæringsarbeider – en speilramme med tilhørende kommode, og en veggklokke.

 

Karveskurd

Det å skjære geometriske mønstre inn i overflaten av treet, går for å være en nokså enkel teknikk. Også denne stilen har internasjonale aner, men er også en av de eldste treskjæringsformene i Norge. Det er gjennomgående ikke store flater som dekkes, helst små gjenstander. Teknikken er godt kjent fra samisk folkekunst. I den norske tradisjonen, og internasjonalt, kalles den gjerne bondekunst eller primitiv folkekunst.

Navnet kommer av at man karver, eller skjærer og riper, ned i en treflate. De geometriske mønstre tegnes med passer og linjal, og kan være både ringer og trekanter satt sammen i et nærmest uendelig antall kombinasjoner.

 

Figurskjæring

Det er innen denne sjangeren temmelig stor spennvidde, både i tid og rom. Figurer skjæres ut og blir så å si tredimensjonale – vi kan bevege oss rundt dem. Menneskehetens eldste, bevarte kunstverker handler om nettopp figurskjæring. Det er bare det at tre ikke er veldig bevaringsgunstig og følgelig er de aller eldste figurer av stein eller leire.

I Norge finner vi vakker figurskjæring igjen i dragehodene på stavkirkene og i portalene til de samme. Nordportalen på Urnes stavkirke er særs godt utført og bevart, og har gitt opphav til betegnelsen «Urnesstilen». Kirken er i dag et verdensarvsted. Osebergskipet er også gitt oss en rekke vakre treskjæringsarbeider. Dragestilen regnes som den mest nasjonale treskjæringskunsten i Norge.

På slutten av 1800-tallet gjenoppsto dragestilen, som en nasjonalromantisk gjenfødelse. Vi fikk en rekke flotte bygninger, slik som Dalen hotell, og vi fikk pynt inspirert av vikingtidens dyreornamentikk – drageskurd.

 

I vår tid vil enhver som har tatt i et trestykke med ene hånden, og kniv (eller motorsag) i andre, kunnet skape figurer av svært ulike slag. Noen har gjort det så bra, og eksponert seg så mye, at resultatet er blitt til turistmål i sin egen rett. Et eksempel er Eventyrskogen i Hjelmeland, et annet er Landa i Forsand.

 

Dekorering av det utskårne tre

Akantusranker, karveskurd og figurer kan være malt, og det i ulike farger. Kombinasjoner kan gi ulike uttrykk.

En vanlig dekorteknikk er kolrosing, slik som bildeeksemplene av karveskurden ovenfor. Den går ut på at kull blandes med dyrefett og påsmures underlaget og etterlater et kontrastfyllt inntrykk når man stryker av fargen fra overflaten. Fargen blir liggende igjen i de utskårne delen av treet. I vår tid er det ikke dyrefett som nyttes, men heller fargesatte oljer.

 

Les mer

Du har nå fått en liten introduksjon til hovedformene. Der er flere varianter, slik som flatskurd, fletteskurd, romansk, og rokokko. Det gjør at den som er interessert i tematikken bør oppsøke andre kunnskapskilder. Her får du en liten samling digitaliserte kilder.

I Nasjonalbibliotekets digitaliserte samlinger finner vi følgende bøker til oppslag for interesserte.

Bøker av mer praktisk karakter (lærebøker) er også tilgjengelige for de vil prøve selv:

 

Kommenter