Pages Navigation Menu

Stavanger museum

Stavanger museum

Velkommen til et museum av godt, gammeldags merke. Det er som et Kinderegg der innpakningen utgjøres av to velkjente museumselementer: En naturhistorisk del og en kulturhistorisk del. Den tredje delen er en nyvinning og svært populær blant gjestene: Norsk barnemuseum.

Stavangers museum ble oppført i 1893, bygget ut mot sør i 1930 før et nytt påbygg ble reist i 1964. De første delene utgjør sammen med det nærliggende teater, turnhall og sykehus, Stavangers monumentale «akropolis». Den siste utbyggingen stenger delvis for noe av den monumentale opplevelsen. Likevel, det er en flott trapp opp til inngangen, to kanoner flankerer den svære døren og innenfor har vi en like mektig trapp rett fram.

 

Stavanger Museum, første byggetrinn (Narvesen postkortarkiv)

Stavanger Museum, første byggetrinn (Narvesen postkortarkiv)

 

(Denne artikkelen ble publisert i mars 2016. I juni 2017 åpnet museet et nytt innhold i alle avdelinger. Artikkelen er blitt oppdatert. Deler av den gamle omtalen ligger helt nederst i teksten, for den som ønsker å lese. Forøvrig er revidert omtale blitt bakt inn i teksten.)

Til høyre for trappen finner vi en utvidet del av barnemuseet, til venstre finner vi skranken hvor vi løser billett. Her ligger også kafeen som har et godt utvalg av mat og drikke, og ikke minst et stort og trivelig område å sitte ned i. Gå bort til de store vinduene og kikk ned mot byen. Legg merke til at deler av de naturhistoriske utstillingene er trukket inn i kafeen som et naturlig element – for å si det sånn. De utstoppede fuglene i sine kasser danner en fin ramme rundt et spisende publikum. Utbudet av mat og drikke lar vi oss lett friste av – det er spennende å oppsøke kafeen i seg selv.

 

Naturhistorisk avdeling

Nå skal vi ta for oss avdelingene i tur og orden. Vi skal først ut i naturen. Dette er den museumsavdelingen som har fått en sterkest løft. Underetasjen er blitt et meta-museum, et museum som beretter om museets egen utvikling i tre epoker: 1877-1934, 1935-1980 og 1981 og fram til vår tid. Skiftende museumsidealer og -oppgaver framstilles etter som vi går bortover en godt tilrettelagt gangvei. Det er en spennende gjenopplevelse av dyr og fugler vi får servert, vi som har vært her før, og samtidig en veldig godt tilrettelagt introduksjon til mye av den virksomhet som avdelingen har bedrevet gjennom alle disse årene.

I den første epoken brakte misjonærer og andre med seg mange rare dyr hjem, og da gjaldt det å vise raritetene fram. Senere var det fugler som fagfolkene ved museet valgte å konsentrere seg om.

Når vi så går lenger opp i etasjene, får vi en enda større kontrast mot hva det tidligere museum framviste. Utstillingene er helt nye, og de kommer til å vare ved i flere år framover – heldigvis. Eksempler: Det å ta i bruk alle kranier museet har i sitt magasin, med sær musikk og billedbruk, er temmelig unik i Norge – så vidt jeg vet. Kraniumkoret kommer til å henge der ut 2018. Det viktige arbeidet museet gjør med ringmerking er også noe som er gitt et betydelig løft i sin framstilling for oss besøkende.

Vi skal over til neste avdeling på Stavanger museum, den som handler om mennesker.

 

Kulturhistorisk avdeling

Vi skal videre til neste avdeling, men i praksis har vi allerede besøkt den, for kulturhistorisk del holder til i delvis samme etasjer.

Denne delen dekker to etasjer. Fra inngangspartiet skal vi opp en trapp til andre etasje, og deretter opp enda en trapp til hele tredjeetasjen. Det første vi møter er den faste utstillingen «Fra fortidslandskap til oljeby» og handler om Stavanger. Det er hovedlinjene som her presenteres, i bilder, med gjenstander og med informative tavler. For den som vil er det mye nyttig og god kunnskap å få med seg her. Stavanger har et maritimt museum, et hermetikkmuseum og et oljemuseum som er spesialiserte innen sine områder. Ingen andre tilbyr som Stavanger museum tilbakeblikket til middelalderen, ei heller den store sammenhengen. Selv om utstillingen er besøkt før, tåler den gjensyn.

Øverste etasje tar oss i ulike tablåer inn i både det fornemme borgerhjem og storbondens stue. Vi er i tiden etter 1600. Her kan vi også vandre inn i det som museet kaller «Et byhistorisk teater» der vi i figurer og scenografi framvises hverdagsliv og yrkesliv i siste del av 1800-tallet. Bli kjent med bøkkerne og «ungane i gadå». Stilfull, dempet belysning gjør at vi bærer over med at informasjonsplakatene er uleselige.

Vi skal ikke glemme at Kulturhistorisk avdeling også tilbyr levninger fra fortidens fascinasjon for fremmede kulturer: Selvsagt finner vi en samuraiuniform og selvsagt noen masker fra øyer på andre siden av kloden.

«Den Kombinerede indretning» var tidligere et sykehusmuseum, men har fått en hel sal i Stavanger museum viet «Livets under«. Utstillingen handler om graviditet, fødsel og jordmortjeneste gjennom tid og rom. Her finner vi både en praktisk orientert mekanisk innretning a la Kama Sutra som skal vise unnfangelse, en stork med baby i nebbet (en kreativ utnyttelse av fuglesamlingen), en jordmor med baby i bagen, og fortellingen om hvordan Anne-Cath. Vestly ble mobbet da hun på femtitallet fortalte det norske folk at barn ikke kom med storken.

Videre har museet etter ombyggingen funnet plass til en sekvens i trappeoppgangen om fotografiets historie. Det høres litt ambisiøst ut, men vi får likevel grei informasjon om særlig Stavanger-fotografene. En annen sekvens som lover bra, er målsettingen om å vise fram alle de tusen stolene museet har stuet bort i sine magasiner. Her skal stolene roteres fram i dagen med nye stoler hver måned. Jeg oppfatter det slik at ved å bringe stolene inn i utstillingslokalene, og vise hvordan man jobber med dem, så bringes også museumsvirksomheten tettere opp mot publikum. Dessuten gir det museet anledning til å katalogisere og avfotografere dem. De henger tett-i-tett på veggene, og vil etter hvert bli vist fram på www.digitaltmuseum.no.

 

Norsk barnemuseum

Etter initiativ fra Stavangers selvutnevnte klovn, Per Inge Torkelsen, ble det i 2001 åpnet et museum i byens kulturhus med basis i hans samling av leketøy. Den var blitt svært stor og vokste ut av Torkelsens hjem. Etter ti år flyttet museet til Muségata og fikk lokaler i to plan der. Barnemuseet med det pretensiøse fornavnet «norsk» består egentlig av to deler.

Bak kafeen kommer vi først inn i den faste utstillingen benevnt «Det var en gang en tresko». Den handler om Stavangermannen Åsmund S. Lærdal som fra krigens dager utviklet leketøy som skulle bli allemannseie i Norge og en stor eksportvare. Anne-dukkene og Tomtebilene er noe som skaper sterke følelser hos kvinner respektive menn som har levd en stund. Lokalene viser også mer, nemlig en rekke montre med spill og leker fra ulike produsenter landet over. Barn (og voksne med barnet i seg) får prøve seg både i praktiske øvelser, datatekniske øvelser og mere til. Lokalene kan formelig flomme over av barn i alle aldre.

«Eventyrborgen» ligger i andre etasje og inneholder en stor eventyrborg å klatre rundt i, en skolestue og en fotoutstilling. Byoriginalen Lars Lende er viet særskilt oppmerksomhet. De mest spennende delene for barna selv synes å være borgen, utkledningskostymene, røret å krabbe i og tegnebordet. Utendørs finner vi forøvrig «Den Kulturhistoriske lekeparken» med oppfordringer til spill og lek i stor skala. Dette er en virkelig artig variant.

Men før vi går ut må vi bruke tid, mye tid, på den nye utstillingen som heter Tidsrommet, barndom gjennom 900 år. Dette er virkelig artig, for det bringer oss tett på utviklingen fra middelalderen og like opp til vår tid. Særlig oppmerksomhet er knyttet til audio- og video-framstillingene fra slutten av 1800-tallet. Det er barn som står i sentrum, deres interesser, deres framtidsvyer. Dette er veldig bra.

Norsk barnemuseum er variert, spennende og populært. Her står barnevognene oppmarsjert og barna har ingen vansker med å underholde seg selv. Voksne vil enkelt finne annet å underholdes og informeres av, blant annet plakater, møbler og utstyr fra oppvekstvilkår i Stavanger «før i tiå».

 

Konklusjon

Stavanger museums utstillingslokaler fortjener ikke bare et besøk, men flere. For variasjonen er spennende, innholdet viktig, og omfanget så stort at man klarer ikke fordøye alt på en gang. Derfor vender jeg selv tilbake.

 

Praktisk

Stavanger Museum er organisatorisk del av MUST Museum Stavanger som også inkluderer Stavanger kunstmuseum, Ledaal, Breidablikk, Norsk hermetikkmuseum, Utstein kloster og mer til. De har en utmerket og informativ nettside.

 

 

Leter du etter mer å oppleve i Stavanger? Sjekk andre artiklerSandalsand.

 

Nedenfor finner den som ønsker, min omtale av museet ved denne artikkelens første publisering, i mars 2016. Ombyggingen har medført spennende forbedringer, men jeg har valgt å beholde den gamle omtalen nedenfor som en historisk kuriositet.

Vis omtalen fra 2016

Omtalen i 2016: Inngangen: Her finner vi en filmsal/foredragssal til høyre, museumsbutikk til venstre og en kafé rett fram. Sistnevnte er kompakt, men har et greit utvalg i spennvidden vafler til bøtter med instant noodles.

Omtalen i 2016: Naturhistorisk del: Denne delen av Stavanger museum er den kanskje artigste av avdelingene på museet, noe ufrivillig riktignok. Vi starter nede i underetasjen med den permanente utstillingen «Skeive dyr og smilende skjeletter«. Jeg vet ikke helt hva skjevheten viser til, men det er ikke homofili i dyreriket om man skulle fundere på det. Det hadde forsåvidt vært et interessant valg. Derimot har museet valgt å ikke gjøre noen valg. De har simpelthen beholdt sin utstilling bortimot uendret gjennom de siste tiårene.

Her finner vi et finnhvalskjelett, men også et (nyere) menneskeskjelett. Vi finner også utstoppete dyr, mer eller mindre eksotiske. Dette er i grunnen helt greit, for både store og små vil ha godt av å se hvor stor en leopard faktisk er. Så kan vi bære over med at en hest må være stoppet ut av den gladeste amatør. (Heldigvis fant jeg ved siste besøk at den utgamle løven som stod lenger oppover i etasjene, syntes å være fjernet. Eller simpelthen smuldret opp.)

I etasjen over, altså der vi entrer museet, finner vi innenfor museumsbutikken en avdeling med «Fuglene våre«. Også denne må ha overlevd av rent skolepedagogiske hensyn, for den inneholder en lang rekke utstoppede fugler. De fleste er fra nærområdene, men også noen som er blitt fraktet langt av lei. Kondorfugl for eksempel. Av nyere dato har man lagt inn en seksjon med ringmerking på Revtangen på Jæren. Innholdsmessig er heller ikke denne seksjonen noe man bruker lang tid på. Det er ikke grunn til å tro av vi vil få endringer her på lenge, for museet gjør et stort nummer av at de i dag har ansvar for å organisere den norske ringmerkingsvirksomheten.

I neste etasje, og vi holder oss hele tiden til nordenden av museumsbyggets eldste del, finner vi nå skiftende utstillinger. Ved siste besøk, i mars 2016, er det en stor og positiv oppdagelse her. Utstillingen «Verdens viktigste rom» handler om verdens største sikkerhetslager for frø, på Svalbard. Selve «rommet» er bygget som et rom, et hvelv, der vi på videoskjermer blir fortalt om hvordan man arbeider for å ta vare på jordens artsmangfold, på dette området. I tillegg, og det er det første vi oppdager, er det en seksjon der vi selv kan plante frø, eller kjøpe med oss ferdige planter som vokser under kunstig belysning. Dette er virkelig bra.

Forøvrig må det være tillatt å si at fornyelse i liten grad kjennetegner naturhistorisk avdeling. Det virker som at de rene tilfeldigheter lå bak utviklingen av samlingene i museets barndom, såvel som å være sterkt preget av enkeltpersoners faglige egeninteresser. Først var det insekter, siden 1918 var det fugler – og slik har det forblitt i hundre år. Det er i seg selv musealt, og bør oppsøkes før noen finner på en ny idé.

Omtalen i 2016: Konklusjonen: Det er noe «meta» over Stavanger museum i Muségata, og denne besøkende sliter litt med å være entusiastisk over stedet. Den naturhistoriske delen, og delvis den kulturhistoriske, synes å ha stivnet så mye i sine former (utstillinger) at det i seg selv blir musealt, altså verdt å besøke nettopp fordi det er så gammelt (gammeldags).

Samtidig er det viktige saker som presenteres, i seg selv. For variasjoner i måkearter er jo det. Men er det måkeartene som er det viktige å bringe ut til folket når vi i et lokalt museum skal framvise vår natur? I form av utstoppede varianter med klisterlapp på? Dessuten: Hvor lenge skal en permanent utstilling få lov til å være permanent før den permitteres?

 

Kommenter