Pages Navigation Menu

Sinkgruvene i Allmannajuvet og en ny nasjonal turistattraksjon

Sinkgruvene i Allmannajuvet og en ny nasjonal turistattraksjon

Lengst inne i Ryfylke ble det utvinnet sink fra gruver inne i fjellet. Naturen rundt er rå og mektig. I vår tid har en verdenskjent arkitekt fått utfolde seg i det som skal bli Nasjonal Turistveg Ryfylke sin fremste attraksjon.

 

Bakgrunn

Sauda ligger dypt inne i en fjord i Ryfylke blant høye fjell på alle kanter. Innover i dalen, langs et trangt juv med en frådende elv midt i, ble det i 1881 igangsatt gruvedrift. Det var sinkmalm man utvant, fraktet på en smal gruvevei ned til utskipningshavna i Sauda. 12.000 tonn malm ble utvunnet de årene det var aktivitet her inne, en aktivitet som på det meste sysselsatte 168 personer. Det ga Sauda en forsmak på den kraftutbygging og industrielle aktivitet som senere kom til å prege lokalsamfunnet så sterkt. Gruvedriften varte fram til 1899.

Historien starter med at husmannen Gregorius Hansen Birkeland finner forekomster av både sink, jern og kobber i fjellet. Vi skriver 1881. Allerede året etter starter Saude Gruve Compagni opp gruvedrift. 20 mann blir satt inn i arbeidet, og sinkmalmen fraktes ned til Sauda på menneskerygger (20 kg) og kløvhester (100 kg). Det ser lovende ut og i 1883 økes bemanningen til 80. Neste år begynner svenske rallare å legge tilrette for en vei helt fram til gruveåpningen. Hest og kjerre kan nå settes inn for å frakte ut malmen.

Du får i denne artikkelen servert en serie miniatyrbilder. De kan alle klikkes på og ses i en større versjon. De første tre bildene er tatt fra bilveien videre oppover elva. 

 

Malmen eksporteres til England og Belgia, men som alle vet er denne type virksomhet konjunkturutsatt. Da prisene på sink på verdensmarkedet synker, blir arbeidsstokken oppsagt på fire mann nær. Rettigheten selges til England i 1888. Med nye eiere blir det fornyet optimisme i lokalmiljøet, og ansettelser. I 1897 var bemanningen økt til 168, men allerede året etter går det nedover. I 1899 legges driften helt ned, og stedet forlates.

Etter det stod det igjen en del av gruvebygningene så vel som overskuddsstein fra gruvegangene spredt nedover fjellsiden utenfor gruveinngangen. Bygningene var satt opp på pæler, og ble mange år seinere revet ned av kommunen.

I de kilder som omtales nedenfor, kan vi også lese et par kuriositeter fra denne tiden. Blant annet om Sauda kommunestyre som fryktet at gruvearbeiderne skulle bli bofaste og en byrde for fattigkassen. De vedtok å skille ut gruveområdet som eget fattigkassedistrikt for å minimere egen risiko.

Vi får videre fortellingen om den engelske gentleman Arthur Lancelot Collins som kom hit som direktør for gruvedriften. Han ville forære et orgel til menigheten i Sauda, men de var skeptiske og mente djevelen selv bodde i et slikt instrument. «Well, sa Collins, – er den devil i det orgel, I will tene den devil all my time.»

I moderne tid er Allmannajuvet utpekt som en storsatsing for Vegvesenet i utviklingen av Nasjonal Turistveg Ryfylke. En lysende stjerne på den internasjonale arkitekthimmelen, Peter Zumthor, ble i 2002 hyret inn til å skape noe nytt her inne, inspirert av den gruvehistorien som juvet var preget av for godt over hundre år siden. Også nå er det bygninger på pæler som skal få sette sitt preg på landskapet.

 

Opplevelser

Det var for godt over 20 år siden at jeg første gang tok veien opp fra Sauda til Allmannajuvet. Det forrykende juvet og den gamle gruvedriften var også den gang vidgjeten og en kjent attraksjon. Sommeren 2015 kom jeg kjørende over den fantastiske fjellovergangen fra Røldal på det som da fortsatt var vintervei med snø og brøytekanter på veiens høyeste områder. Allmannajuvet hadde da fått sin parkeringsplass og sitt første Zumthor-bygg, toalettet. De andre delene var det ikke mulig å komme til. Så, i august 2016, var jeg på tur andre veien og gjorde et stopp ved Allmannajuvet for å besiktige hvor langt arbeidene nå var kommet.

En trapp og gangvei innover der hvor gruveveien en gang gikk, var nå tilgjengelig. Kafeen var åpen for prøvedrift og i september skulle galleriet stå ferdig til en høytidelig åpning. Vi dro også inn dit.

Det er selvsagt gruvehistorien som denne attraksjonen bygger på: Den menneskeskapte gruveveien, tippsteinen i fjellskråningen lenger oppe i elva, og selve gruvene. Naturattraksjonen er kanskje like stor. Dette er et juv, det er trangt og jeg vil tro at elva er godt vannførende selv når tappekranene i dette gjennomregulerte fjellandskapet strammes til. Og så har vi til sist de tre bygningene som er oppført: Toalettet ved parkeringsplassen, og kafeen og galleriet (visningsbygget) innover gruveveien.

«Gjennom en krevende prosess har arkitekter, ingeniører, elektrikere, malere, snekkere og andre fagfolk bidratt til et særpreget arkitektonisk verk med utradisjonelle løsninger og kompromissløse krav til nøyaktighet», sier Vegvesenet. Det er den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor som har tegnet anlegget ved Allmannajuvet, og dessuten fulgt opp byggearbeidene svært tett.

Jeg skal knytte noen kommentarer til resultatet.

 

De tre bygningene er alle holdt i svart farge, bygget på pæler. Toalettet nede ved parkeringsplassen formelig henger over stupet, men synes trygt nok å bruke for det. Det er bra det er lys i taket inne, for veggene er holdt i svart, utenom toalett og vask i stål. Vi merker oss at det er bygget en kraftig forstøtningskant langs parkeringsplassen, i tørrmur. Muren er så bred og høy at den hindrer utsyn ned til elva. Den som vil få med seg utsikten fullt ut må altså klatre opp på muren, en klart uheldig sak.

På andre siden av veien går det en pent oppsatt trapp, også laget av naturstein. Uheldigvis er ikke den universelt utformete gangveien ved siden av trappen utferdiget med samme elegante plassering av steinene. Sikringsgjerdet var preget av slurv.

Vi kommer så opp og vandrer skrått innover langs den utbedrete gamle gruveveien. Det første vi møter er kafeen, en henrivende og spennende bygning. Vi går opp trappen (ikke universelt utformet inngang altså, det kan da ikke være lovlig?) og finner et helsvart gulv, vegger og tak. Belysningen minner om gruvelamper, og vi skjønner tegningen. Vi følger «stollen» fram mot lyset. Det kommer inn gjennom lave vinduer som inviterer oss til å bøye oss ned, og helst sette oss på de lave krakkene og ved de like lave bordene i lyst tre – alt utformet av Zumthor. Interiøret innbyr oss til å ha full oppmerksomhet rettet mot naturen utenfor vinduene. Kaffen smaker, eplekaken også.

 

Gruvestien fører oss videre inn mot galleriet som enda ikke var åpnet, da vi kom hit. Styltene er høye, og sikkert meget godt fundamentert i berget under. Vi ser stadig spor av eldre tiders aktivitet, og aner at det har vært ført vannrør langs stien innover. Her må det selvsagt komme informasjonsskilt.

Veien videre er sperret med skilt og bånd, men vi tar en liten sniktitt likevel. Det er spennende å vandre innover den gamle steinsatte veien, der den svinger seg pent lødd og tilhogget langs fjellsiden innover i juvet, med den brusende elva nede til venstre.

Et godt arbeid er allerede lagt inn i å sikre gruveveien innover, med bolting av fjellet høyt over oss. Likevel, kampesteiner hadde rast ned, et tre hadde veltet over en gangbro – og vi kom ikke lenger enn hundre meter. Her gjenstår det mye.

Etter hva vi erfarer er gruveveien inn til gruvene kommunens ansvar, ikke Vegvesenets prosjekt. Denne siste delen av turistattraksjonen skal stå klar i 2017, slik at det både skal være greit og trygt å gå fram til gruveåpningen. Guidete omvisninger i gruvene skal det også bli en råd mer. Etter hva vi erfarte, vil det likevel kunne drøye enda lengre før det blir en realitet. Det taler for en retur til Allmannajuvet om et par år for å se helheten i prosjektet.

 

Konklusjon

Dette er et påkostet anlegg, svært påkostet. Sluttsummen (175 mill.) er nesten ikke til å tro, og slett ikke målt opp mot utgangspunktet (12 mill.). Økonomistyringen framstår skandaløs og resultatet i form av tre små bygninger kan oppleves meningsløs. For arkitektur-aficionados vil dette være et reisemål i seg selv, for Peter Zumthor har et stort nok navn til å generere en del trafikk. «Architectourism» kalles det fenomenet. Selv holder jeg Fv 520 for å være et særdeles vakkert og mektig veistykke, og Allmannajuvet fortjener i aller høyeste grad et stopp på vår ferd over Saudafjellet.

Det er klart at man ikke bør drøye lenge med å utnytte trekkplasteret man har fått gjennom de spektakulære bygningene, til også å tilby et fullverdig reisemål med natursti (gammel gruvevei) og omvisning i gruvegangene. Ellers blir det fort til at Allmannajuvet blir til Zumthorjuvet, et minnesmerke over en sær, sveitsisk arkitekt som fikk frie tøyler i det som egentlig er et verneverdig kulturminne i en dramatisk rotnorsk natur. Jeg sitter dessuten med en liten anelse om at drift- og vedlikeholdsutgiftene kommer til å bli krevende i årene framover, og nok en utfordring for en allerede fattig kommune. Det er å håpe at det går bra til slutt.

 

Praktiske opplysninger og kilder til mer kunnskap

Det tar et kvarter å kjøre de knappe 10 kilometerne fra sentrum av Sauda opp til Allmannajuvet ved Fylkesvei 520 til Røldal. Der finner vi en god parkeringsplass som nok kan vise seg å bli litt knapp dersom veimyndighetene og turistnæringen får det som de vil, at turistattraksjonen faktisk blir en turistattraksjon.

Denne delen av veien over fjellet til Røldal ble bygget ut på begynnelsen av 1900-tallet helt fram til Hellandsbygd. I 1960 åpnet veien videre fram til Håra, i bakkene over Røldal. I vår tid er det blitt del av Nasjonal Turistveg Ryfylke, men fremdeles er fjellovergangen vinterstengt.

 

 

Nasjonale turistveger og Sauda ferie har begge korte omtaler av Allmannajuvet. NRK laget i 2016 et nyhetsoppslag. Samme institusjon hadde et oppslag i 2004, den gang prislappen var på 12 millioner. I dette prosjektet har heller ikke Pi vært en gangefaktor for å estimere prosjektets reelle, framtidige kostnad. Dagbladet skriver nemlig om prosjektet i 2012, og da var prislappen kommet opp i 65 millioner. Det siste er at kostnaden er på 175 millioner, men som sagt gjenstår det mye å gjøre videre innover i juvet. Stavanger Aftenblad omtalte åpningen i september 2016 i ord og video.

Den som googler zinkgruvene i Allmannajuvet vil finne den samme basisinformasjon i alle de treff som først kommer opp, med et svært tynt innhold. Jeg har i tillegg konsultert Kulturhistorisk vegbok Ryfylke, en artikkel av Leiv A. Berg i Dragning mot Skaulen (som oppgir Arnvid Lillehammers Soga om Sauda 4 som kilde), Finn E. Våga sin bok om De unge slekter, Lars Viland sin bok om Soga om Sauda sparebank 1892-1992. Alle lenkene fører til Nasjonalbibliotekets digitaliserte gjengivelser.

Sandalsand kan tilby flere artikler som knytter an til Sauda og denne delen av Turistveg Ryfylke. Les artiklene om en biltur rundt Boknafjorden. Der omtales et annet Turistveg-prosjekt, nemlig Svandalsfossen. Les artikkelen om biltur over fjellet fra blant annet Røldal til Sauda, og om gamle steinbroer langs veiene i Nord-Rogaland. Flere spennende gamle gårdstun ligger utover den mektige Saudafjorden – Tveittunet og Jonegarden på Hustveit. Bli med på byvandring i industristaden Sauda. Eller slå ganske enkelt opp alle oppslag fra Sauda. Les også introduksjonsartikkelen til alle de nasjonale turistvegene.

 

Kommenter