Pages Navigation Menu

Øyriket Kvitsøy

Øyriket Kvitsøy

Som ytre del av Boknafjorden mellom nord- og sør-Rogaland ligger øykommunen Kvitsøy. Her er det tradisjonelle kystmiljøer, en pendlende befolkning og tilreisende ferie- og fritidsgjester. En ren idyll vil mange hevde, men da må man like all slags vær. For værutsatt er det. Denne artikkelen ble skrevet etter et sommerlig besøk i vindstille og blå himmel.

 

En liten introduksjon til øyriket i vest

Innbyggertallet teller omtrent 540 fastboende, eller bostedsregistrerte innbyggere for å være mer presis. Kommunen er en av landets minste i areal (5,7 km2), og lavest liggende over havet. Høyeste punkt er ikke mer enn 25 meter over havet hvilket gjør at vinden kjennes godt. Ikke desto mindre gjør flere lune havner til at fastboende og forbipasserende til sjøs kan søke trygghet, og har gjort det i uminnelige tider. Fiske og jordbruk setter fremdeles sitt preg på øysamfunnet med sine 167 øyer, holmer og større skjær. Likevel er det andre næringer som sysselsetter flest, og omtrent halvparten pendler til fastlandet for å tjene til det daglige brød.

 

Mellom Bakkar og Berg ut med Havet heve Nordmannen fenget sin Heim, der han sjølv hever Tufterna gravet og sett sjølv sine Hus uppaa deim. (Ivar Aasen, 1863) 

 

Det er på fem av øyene at det bor folk, og den største har gitt navn til kommunen. Folk har karret seg til hjem mellom alle bakkene og bergene her ute i havet i tusener av år. Det ligger bukter og viker overalt, og mange gårdsbruk har hatt sine sjøhus og naust nede i strandkanten. De to viktigste havnene, og dermed befolkningskonsentrasjonene, ligger i Leiasundet mot øst, mens den største er kommunesenteret Ydstebøhavn i vest.

Jordbruket spiller en rolle i både bo- og sysselsetting, foruten å sette sitt sterke preg på landskapet. Tradisjonelt kystfiskeri kombineres med oppdrettsvirksomhet, og ikke minst er hummer-, kamskjell- og lakseoppdrett viktig. Hummeren er gjort til merkevare for Kvitsøy, sammen med Kvitsøylam. Sistnevnte markedsføres som kjøtt med naturlig salting – det er mye saltsprut som drysses over jordene fra den opprørte sjøen utenfor.

 

Her ute i havgapet ble kong Olav og Erling Skjalgsson forlikt i 1016, og 192 år senere møttes kong Inge Bårdsson og baglerkongen Filippus på Kvitsøy til et forlik som endte den lang striden mellom bagler og birkebeinere. Fra Erling Skjalgssons tid har steinkorset vært et seilmerke og St. Clemems har i den første kristne tiden vært en viktig helgen for de sjøfarende konger. (…) Kvitsøykirken var en havets kirke. Det var vår første sjømannskirke. (Jan H. Lexow i Middelalderens steinkirker i Rogaland, 1957) 

 

Sitatet viser at Kvitsøys historie går langt tilbake i tid, men peker også hen på hva besøkende til øyriket lengst vest i Rogaland kan by reisende i vår tid. Det handler om et steinkors, det handler om gamle kirkebygg, og det handler om å ferdes på havet. Dette er også noe så prosaisk som en beretning om flere besøk til Kvitsøy opp gjennom tiårene. 

 

Rogaland - Kvitsøy - Krossøy

Årets nykommere og mor i grønne omgivelser på Krossøy

 

Tidligere møter med Kvitsøy

Første gang jeg klappet til kai med ferja til Kvitsøy var som ung lærervikar. Jeg hadde akkurat fullført videregående skole og jobbet deltid som lærervikar for Stavanger kommune. Kvitsøy hadde på den tiden en avtale med Stavanger om å få tilgang til storbyens lærervikarer og jeg fikk meg noen dager på post. Kvitsøy skole lå den gang som nå i en enslig skolebygning ikke veldig langt fra ferjeleiet. Det var en uvant, om enn trivelig stemning på lærerværelset, og et kjekt møte med kommunens unge. Det som kanskje sitter sterkest i minnet var ønsket fra den unge gutten i sløydtimen. Han som ville lage hummerteine. Som sylfersk i sløydlærerfaget var det en utfordring nok å lære seg å håndtere båndsagen. Hummerteiner derimot lå helt klart utenfor min kompetanse, og jeg hadde ikke engang et mentalt bilde av hvordan de så ut. Jeg måtte be gutten vente til læreren var tilbake på jobb. Hans skuffelse var naturligvis stor, og det føltes som hans aktelse for min lærerautoritet var for dalende – tenk en voksen som ikke kunne lage hummerteine. Kvitsøy er hummerfangst, gjennom generasjoner, i vår tid også med landets eneste hummermuseum.

 

Rogaland - Kvitsøy

Finnes der en lun lei eller vik, så vil der alltid være mulighet for å sette opp et naust. På Kvitsøy.

 

Andre gang jeg møtte Kvitsøy var noen år seinere, i selskapeligheter. Ved ferjekaien fikk vi servering, men før det vandret vi over til fyret til historien om kollegaen som hadde stolte aner. En av hennes forfedre var nemlig fyrvokter på Kvitsøy. Ifølge min kollega gjorde han så godt arbeid at han ble forfremmet og adlet av kongen i København. Han kunne nå kalle seg «von Fyhren». Vi kolleger visste ikke helt hva de skulle tro, eller hvordan vi skulle reagere. Det ble mest brede smil og vantro ut av det. Historien er derimot ganske så sann, og går helt tilbake til slutten av 1600-tallet. Riktignok skal adlingen være en tilsnikelse, men fyrtårn har de fremdeles på Kvitsøy. Det er attpåtil fredet.

Tredje gang jeg møtte Kvitsøy, var i møter med en kommuneorganisasjon som var bekymret for at Kvitsøy var i ferd med å omdannes til en hyttekommune, og at boplikten i det som var regulert til boligeiendommer ikke ble overholdt. Det het seg at fastboende og deres arvinger i realiteten flyttet fra kommunen, men opprettholdt boligen som fritidsbolig. I et lite og tett samfunn er slikt relativt lett å observere. Det sto samtidig klart at en objektiv undersøkelse kunne få preg av dyneløfting, og være en vanskelig sak å gjennomføre. Kommunen har fremdeles boplikt for boligeiendommer, som siste kommune i Rogaland, men med stadige diskusjoner om fordeler og ulemper. Gjennom de siste par tiårene er det også rimelig klart at fritidsboligene framstår som et stadig mer dominerende visuelt inntrykk for den som beveger seg litt rundt om mellom alle øyene og vikene. Kvitsøy er blitt et aldri så lite Sørland på Vestlandet i mer enn en forstand.

 

Rogaland - Kvitsøy - Krossøy - Steinkorset

Utsikt inn mot Leiasundet med det gamle steinkorset i forkant.

 

Severdighetene

Vi skal nå ta for oss litt systematisk hva Kvitsøy kan tilby av fysiske opplevelser. 

 

For fastboende, eiere og leiere av fritidsboliger, og for sporadiske reisende har vi for det første et utvalg enkeltstående severdigheter. To av dem kan du lese mer om i andre artikler.

Kvitsøy kirke er et obligatorisk besøksmål av flere årsaker, blant annet utsikten. Kirken finner vi på hovedøya Kvitsøy og er lett å få øye på. Dra gjerne opp dit før du gjør noe annet. Fra ferjekaien drar vi mot nord og svinger av mot øst forbi idrettsanlegg, barnehage, skole og bedehus.

Les spesialartikkelen Kvitsøy kirke er en fredet og fredelig plett på jord. Den innledes slik: Ytterst mot vest ligger det et øyrike omgitt av hav på alle kanter. Kristendommen kom tidlig hit, og etterlot seg fredete minnesmerker. Kvitsøy kirke er 400 år, og var en av de første kirkebygningene etter Reformasjonen. 

 

Fra kirken fortsetter vi østover og krysser bro og fylling over Kjørkjesundet til Hedlesøyna og deretter ny bro til Krossøy. Mot sør strekker Leiasundet seg bred utover, med boliger, fritidsboliger, naust og sjøhus. Dette er det ene av de tradisjonsrike kystmiljøene på Kvitsøy. 

 

Steinkorset har satt Kvitsøy på kartet i 1000 år. Det er nærmere omtalt i spesialartikkelen Middelalderske steinkors i Rogaland. Korset finner vi på Krossøy, en kort spasertur sørover fra bebyggelsen i Leiasundet. Parkering kan være en utfordring for bilister, men ellers er det godt skiltet og lett å ta seg fram. Beliggenheten til korset er strålende og selve korset er et mektig skue. 

 

Det kunne vært greit å tatt veien videre nordover Krossøy og videre over mot Kråkøy bare for turens skyld. Det må i så fall skje til fots, for det står en bom ved broen i Leiasundet. Vi gjør derfor vendereis til skolen og nærliggende bygg og dreier så mot vest i retning av den andre, og største befolkingskonsentrasjonen. Her inne mot Ydstebøhavn ligger kommunehuset om noen skulle ha interesse av å oppsøke det. 

Kvitsøy Trafikkstasjon ligger på høyden bak Ydstebøhavn. Den er plassert inne i et bygg som i sin utforming er inspirert av styrehuset på en ferje. Sentralen overvåker og regulerer trafikken langs kysten fra Jærens Rev til Bømlo. Det fortelles at utsikten fra toppen av bygningen er upåklagelig.

Kvitsøy fyr stammer tilbake til 1700. Det var Henrich Petersen, han som la grunnlaget for «von Fyhren»-dynastiet av fyrvoktere, som bygget et såkalt vippefyr. En mast fikk påmontert en tverrvippe. I enden av vippen var det en bålpanne med brennende kull. I full utstrekning kunne den løftes 6 meter over bakken. En rekonstruksjon er satt opp like nedenfor dagens fyr, og fungerer som kommunens tusenårssted. Fyret finner du ved trafikkstasjonen.

Det fyret som nå står her, og som fremdeles er i bruk om enn i fullautomatisert forstand, ble bygget i 1829 med en høyde på 18 meter. Det ble da utstyrt med et kullbluss på toppen av tårnet. Tretti år senere ble tårnet forlenget med sju meter og man gikk over til oljefyring av fyrlyset. I 1938 ble fyret elektrifisert og i 1969 automatisert. Fyrets betydning og alder gjør at det er blitt fredet sammen med det nærmeste grøntområdet rundt.

 

Kvitsøy fyrstasjon er som tidligere kullblussfyr et viktig kulturminne med stor fyrhistorisk verdi. Fyrtårnet er det eldste steintårnet i landet i fortsatt bruk, og har derfor stor aldersverdi. (Riksantikvarens omtale på Kulturminnesøk) 

 

 

Hummermuseet ligger på Grøningen ved Ydstebøhavn i et gammelt sjøhus. Det er en avdeling i Ryfylkemuseet, men også kommunen og frivillige har bidratt til å sette museet istand. Den tidligere losskøyta Kvitsøy I ligger ved museet. Jeg har tilgode å oppleve museet, så det får bli neste gang. Museet holder åpent om sommeren og under hummerfisket. Lenger ute på holmen Grøningen ligger det et friluftsområde.

Gateløpene i Ydstebøhavn og over mot Skjærastraen innbyr til fotvandringer. Du blir beglodd og smilende vinket til dersom du glir framover i bil. Det er et trivelig kystmiljø, levende attpåtil. Utenfor den gamle bebyggelsen finner vi rekker med fritidsboliger. Kommunen har en nettside som gir oversikt over mulighetene for vandringer. Brosjyren Tur med kultur (pdf) er veldig grei å lese seg opp på og ta med på smarttelefonen.

 

Praktisk

Før den undersjøiske tunnelen Rogfast åpner om en del år (ca. 2026) er det ferje som teller. Den går fra Mekjarvik i Randaberg. Dersom du har sykkel vil du få en god dag på Kvitsøy. Sett bilen igjen på kaien i Mekjarvik. Kvitsøys småveier er som skapt for sykkel, og det er småkupert terreng over det hele. Inntegnet rute er for bilkjøring og er 8 km lang.

 

 
Dersom du har sykkel eller går, bør du se på variantene i kommunens brosjyre. Kvitsøy kan man få et litt overfladisk inntrykk av på noen få timer. Ferja tar en knapp halvtime hver vei. Det beste er å vende tilbake flere ganger, eller tilbringe en hel dag på øyene. Da bør man ha med lunsj og ta for seg av kulturløypen til kommunen. Det finnes en butikk i Ydstebøhavn, men ingen serveringssteder. 

Finn flere artikler på Sandalsand hvor et eller annet fra Kvitsøy kommune er omtalt. Se også alle Kvitsøybilder i fotomappen for Rogaland. Der finner du flere bilder enn de som er tatt med i denne artikkelen.

 

Kommenter