Pages Navigation Menu

Opplevelser langs veien fra Stavanger til Lærdal

Opplevelser langs veien fra Stavanger til Lærdal

Dette er fortellingen om de steder og attraksjoner vi kan oppleve langs veien fra Stavanger via Nord-Rogaland og Sunnhordland, gjennom Hardanger og Voss, og helt nord til Aurland og Lærdal, innerst i Sognefjorden. 

Vi kjører gjennom det ypperste av hva Fjord-Norge har å tilby den reisende, enten man er gjest her i landet, eller innfødt. Det er kjekt med bilturer, det å oppleve skiftende landskaper underveis, fundere på hva som befinner seg rundt neste sving eller over neste bakketopp. Enda kjekkere er det å gjøre stopp underveis på de lokale attraksjonene som byr seg.

Denne artikkelen er ikke detaljert i sin omtale av attraksjonene. Hensikten er å gi en oversikt som grunnlag for egen planlegging. Til erstatning er det lagt inn lenker til spesialartikler på Sandalsand om de forskjellige severdighetene og stedene underveis.

God tur!

 

Over Boknafjorden og inn i Hordaland

Stavanger er min egen hjemby og behørig omtalt i en lang rekke artikler. Den forvokste trehusbyen har sjarm, selv om mange utenfra forbinder den mest med oljerikdom og plattformbygging. Stavanger er også en jordbrukskommune og overgangen er flytende når vi drar nordover E39 til Randaberg kommune. Helt nord i Randaberg finner vi Tungenes fyr, en utmerket anledning til å gjøre et sidesprang fra hovedveien. Dette er Jærkystens nordligste utpost, med en vakker sandstrand like innenfor og store svaberg ut mot havet og innløpet til Boknafjorden i nord. Trekk pusten og nyt utsikten, for resten av turen skal innover dype fjorder og mellom høye fjell.

Tilbake på E39 gjør veien et dykk under fjorden og over til øykommunen Rennesøy. Her kan man godt gjøre en avstikker ut til landets eneste bevarte middelalderkloster, Utstein, eller til den fraflyttede husmannsplassen kalt Bakken. Den som velger å kjøre på bør uansett gjøre et stopp ved middelalderkirken Sørbø på selve Rennesøya. Den ligger like ved veien, en veistrekning som undertegnede forøvrig regner som en av landets vakreste. Her bølger landskapet seg aldeles nydelig fra fjæresteinene, forbi gamle naust og opp mot de gresskledde høydedragene innenfor. Dette er land for beitende sauer og kyr.

 

Vi kommer så fram til Mortavika ferjekai, for vi skal krysse Boknafjorden. Avgangene er hyppige, hvert 20. minutt, og de tar like lang tid over til Arsvågen i Bokn kommune. Bokn er nok mest kjent for sin høye TV-mast og lynghonning. Det er ikke lite lyng som vokser rundt omkring i dette området. Vi kommer snart til Tysvær. Her blir jordbruket noe mer synlig og veien beveger seg så fint avgårde, at man helst bør unne seg et stopp eller to. Er du interessert, bør du lese hele artikkelen om Biltur i Tysvær. I det minste bør du ta av fra hovedveien noen hundre meter og oppsøke den gamle landhandelen i Slåttevik – landets eldste drevet av samme familie.

I kommunesenteret Aksdal kommer vi inn i en rundkjøring og T-kryss, for her kommer E134 fra Haugesund. Vi skal følge den i retning Oslo et langt stykke. Etter noen kilometer tar E39 av i retning Bergen, men vi fortsetter på E134. Det er i grunnen ikke så mye annet enn natur å oppleve før vi passerer fylkesgrensen til Hordaland og ruller innover mot Etne sentrum. Her bør vi gjøre et stopp på Sæbøtunet, Sunnhordlands største autentiske gårdstun. Det passer i grunnen bra med en strekk på beina, for neste strekning fører oss helt til Odda. Da har vi svingt av fra E134 og inn på Rv13. (Vi har også passert på gode veier gjennom Rullestadjuvet, udødeliggjort på lerret av Lars Hertervig.)

 

Odda og Tyssedal

Odda var på begynnelsen av 1900-tallet en av Nord-Europas mest besøkte reisemål. I 1904 hadde byen ti hoteller og over 80 cruiseanløp i sommersesongen. Mer enn halvparten av alle utenlandske turister til Norge besøkte Odda. Folgefonna og en rekke imponerende fossefall var den primære årsaken til dette.

Noen kilometer lenger ute i fjorden kommer vi til Tyssedal, med vannkraftverk og fredet, teknisk-industrielt kulturminne. Her finner vi Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum.

 

Disse to stedene innerst inne i den lange Sørfjorden, en sidearm til den langt mer berømte Hardangerfjorden, representerer noe av det ypperste vi finner av gammelindustrielle samfunn i Norge. Vannkraftutbygging ga grobunn for etablering av flere industribedrifter, bedrifter som bygget boliger, skoler og hele samfunn for sine ansatte og deres familier. I dag kjemper disse samfunnene i motbakke, og det setter sitt preg på distriktet.

Apropos turisme, Odda og deromkring er etterhvert blitt sentrum i det som har utviklet seg til et av landets, og verdens, mest spektakulære reisemål. Det er oppnåelig for de som har evnen til å dra på lange fjellturer. Jeg tenker på Trolltunga.

 

Langs Sørfjorden til Ullensvang og videre nord

Det er når vi har kjørt lenger utover Sørfjordens østre (høyre) side, at vi kommer inn i landets mest berømte «frukthage». Vi er i Hardanger, og her kan vi i den rette årstiden smake nyplukkede plommer, moreller og epler. Det er likevel ikke hager vi ser, men store skråninger beplantet med rad på rad med frukttrær, tilrettelagt for produksjon i stor skala.

 

Me skulle plukka plommer i Hardanger / Og drukke vin og cider i frå spann. / Og småspist av et tre med rø’ moreller / Og gitt blaffen i vår plikt som menigmann. (Reidar Brendeland) 

 

For den som er opptatt av kirkelige bygg må nevnes at vi passerer Ullensvang kirke. Det er en steinkirke fra ca. år 1300. Dernest kommer vi fram til Hotel Ullensvang. Det er et berømt gammelt fjordhotell som har bevart noe av det gamle. Man kan godt merke seg at Edvard Griegs originale komponisthytte ligger i hagen, for han vendte ofte tilbake hit. Selv har jeg aldri overnattet her, men det går for å være et godt alternativ. Det heter Lofthus her omkring, mens kommunen er Ullensvang.

Dessverre har jeg heller aldri vært på Friluftsmuseet Skredhaugen litt lenger framme. Det er en samling av gamle hus, innbo og redskaper fra Sørfjorden.

 

Der hvor den brede Hardangerfjorden får sin lange avlegger inn Sørfjorden, har den også en liten arm inn mot Kinsarvik. På flaten hvor elva Kinsa slynger seg gjennom sentrum finner vi en vakker, gammel steinkirke. Om du har kjørt nonstop fra Odda, bør du gjøre et stopp her, for neste etappe er det lite å gjøre med.

Vi kjører nå nemlig fram mot den eneste broen over Hardangerfjorden. Den er rent vakker å kjøre over, men rett etter bærer det rett inn i fjellet det blå.

 

Voss

Ikke lenge etter er vi på vår ferd langs Rv13 på gode veier inn mot Vossevangen. Ekstremsportbygda Voss har nok en del å by på. En av de mest kjente attraksjonene, foruten sport, er Fleischer’s Hotel. På tradisjonsrike Voss i Hordaland finner vi nemlig et av landets staseligste og mest karakteristiske gamle hoteller i tre. Det kan anbefales – om det lager seg slik.

Vår biltur går imidlertid videre på samme riksvei enda et stykke. Vi er nå kommet inn på E16, i tillegg til Rv13. Og det er førstnevnte vi velger å følge når Rv13 svinger av mot Vikafjell.

En drøy halvtime etter Vossevangen er vi kommet til et nasjonalt ikon. Jeg tenker da på Stalheim Hotel som dessuten har et folkemuseum rett over veien: «Den vakre og betagende utsikten utover Nærøydalen fra Stalheim Hotel har gjennom nesten 200 år vært et av høydepunktene i svært mange turisters Vestlandsreise.» Slik beskriver de seg selv, og det er ganske så korrekt skriver jeg i min omtale av dette særpregete hotellet. Om du ikke har gjort pause før på ferden, bør du gjøre det nå. Kikk innom folkemuseet, ta en matbit på hotellet (eller overnatt) og ihvertfall gå gjennom det og ut på stupet nedenfor. Utsikten nedover er fantastisk.

 

Ned dit skal du nå. Glem E16 og den kjedelige tunnelen, men følg heller Stalheimskleiva nedover. Den kjenner kun nedoverbakke, for andre veien er det ikke tillatt med trafikk. Det må medgis at den bussen jeg engang satt i ned kleiva ga en mer skremmende opplevelse enn senere nedstigninger med personbil, men det er uansett et imponerende stykke arbeid som er nedlagt i disse hårnålssvingene, og aldri så lite skremmende selv i dag. Veien ble anlagt før 1850(!), selvsagt utbedret, men gir med sin bratte nedstigning og 14 hårnålskurver en aldeles utsøkt opplevelse.

Det ble vanlig på slutten av 1800-tallet å frakte utenlandske turister på skip inn Nærøyfjorden til Gudvangen. Der stod hestekarene klare for å ta med turistene opp til Stalheim hotell. I 1889 kom den tyske keiseren Wilhelm II hit også. I hans følge var fjellklatreren Paul Güssfeldt. Han skriver: «Hans Majestet fulgte veien gjennom Nærøydalen. (…) Med jevne mellomrom var veien stengt av porter, slik at dyrene ikke skulle gå inn på annen manns grunn. Ved hver enkelt port stod barn og åpnet dem på anmodning. Keiseren gav hvert av barna en gullpenge med hans bilde på og med en gang strakk samtlige barn fram hendene for å takk, slik skikken er i Norge. (…) Keiseren la smilende de mange små skitne labber i sin hånd.» (Kilde: Dreyer og Eriksen: Knud Knudsens album)

 

Sognefjordens sørligste sidearmer er verdensarvområde

Med Stalheimskleiva er vi kommet inn i et verdensarvområde, slik UNESCO har beskrevet det. Nede på flatene går E16 radig framover. En avstikker fører oss helt ned til Gudvangen ved enden av Nærøyfjorden. Artikkelen om ferjeturen på fjorden innledes med følgende: «Nærøyfjorden er en av de mest spektakulære av alle norske fjorder. Det er smalt, fjellene stiger vertikalt opp høyt over den dype blå sjøen, og der er spredte grender og gårder hvor folk i århundrer har skapt seg et utkomme.» Gudvangen ligger innerst i denne fjorden og tilbyr ferje utover. Jeg har tatt den begge veier og er ikke i tvil om at det er landets, kanskje verdens, beste ferjetur. Og da har jeg ikke glemt Geirangerfjorden.

Den andre enden av ferjeturen er Kaupanger, men dit skal ikke vi nå. Istedet kjører vi inn i en meget lang tunnel, Gudvangtunnelen på 11,5 km. Det er verdens 13. lengste veitunnel. På andre siden kommer vi ut øverst i Undredalen. Her kan vi svinge nedover mot Undredal ved fjorden. Der ligger det en koselig liten stavkirke og et lite samfunn. Dit kom aldri jeg (ennå), for det var veiarbeider som gjorde at jeg måtte gjøre vendereis.

 

Istedet skal vi gjennom en ny, lang tunnel. Den fører oss til Flåm. Her finner vi blant annet Fretheim Hotel, et utmerket hotell som jeg introduserer slik: «Det var i 1879 at visiterende engelske lakselorder ble tilbudt et egnet overnattingssted av Christian Fretheim. Siden har det funnet sted gjentatte ombygginger, utbygginger og så videre. Fremdeles finner vi en historisk fløy, men det meste er av nyere årganger.»

Flåm har selvsagt mer å by på enn et hotell. Flåmsbana er jo en verdenskjent jernbanestrekning mellom Flåm og Myrdal oppe på fjellet, der Bergensbanen også passerer. Jeg har tidligere hatt gleden av å ta den turen fram og tilbake. Denne gang tok jeg meg tid til en biltur oppetter dalen, og anbefaler det. Da støter vi blant annet på Flåm kirke, en liten kirke noen få kilometer fra fjordbunnen. Den som er i Flåm bør også benytte anledningen til å besøke jernbanemuseet og ta en sup av det lokale brygget, Ægir.

Vi har enda noen mil igjen av denne turen før vi kommer til Lærdal. Vi kjører utover Aurlandsfjorden på E16, og gjør et lite stopp for å beundre utsikten tilbake mot Flåm og de majestetiske fjellene over. Snart kommer vi fram til Aurlandsvangen. Flaten der Aurlandselva renner ut i fjorden med samme navn, har i århundrer vært dominert av en vakker steinkirke.

 

Det er i grunnen synd at jeg ikke har fått overnattet her, og sett mer av det trivelige sentrumet i Aurland. Jeg har alltid vært på gjennomreise. Denne gang tok jeg imidlertid turen opp til Stegastein, og skrev da: «For den som vil kan det tas spektakulære bilder herfra. Vegvesenet har nemlig laget en utsiktsplattform som fra veien fører ut i tilnærmet fritt fall, i det minste oppleves det slik fra utsiktspunktet 650 meter over Aurlandsfjorden.» Under mitt besøk var veien videre fra Stegastein til Lærdal stengt, den er kun sommeråpen, derfor kjørte jeg ned til Aurland igjen og videre inn i en verdensrekord.

Lærdalstunnelen er verdens lengste. 24,5 kilometer mellom Aurland og Lærdal er gjennom fjell, i tunnel. Det er et fascinerende stykke arbeid, litt kjedelig, men monotonien er brutt av et par opplyste katedraler med blått lys underveis. På andre siden kommer vi inn i dalen med den berømte lakseelva. Her var det lakselorder og her var det konger – og sikkert ennå.

 

For egen del er det fantastisk å la bilen gli inn i det gamle sentrumet av Lærdal, nede ved utløpet av elva. Den delen kalles Lærdalsøyri. Min artikkel derfra innledes slik: «Erik Pontoppidan, en velkjent dansk biskop i Bergen, kom til Lærdalsøyri og skrev om de «161 smaa hus tæt til sammen…». Det var i år 1749. Da vi ankom 263 år senere stod husene fortsatt der.» Det er ikke til å komme bort fra at dette er et av mine kjæreste Norgesminner – et helt utrolig sted.

Det må medgis at det finnes andre respektable overnattingssteder her som jeg ikke har overnattet i, men Sanden pensjonat var en suksess: «Med kun åtte gjesterom er dette seriens minste overnattingssted. Dette er et søtt sted, tilsynelatende et beboelseshus hvor vi klatrer oppover i etasjene for å komme til vårt rom.» Slik er min beskrivelse i den serien som er forfattet om Norges mest særpregete overnattingssteder.

 

Praktisk

Og med det er vi kommet fram til veis ende av denne turen fra Stavanger til Lærdal. Kartet under viser bilruten fra Stavanger til Lærdal, anslått av Google Maps til 400 km og 7,5 timer. De har ofte rett, men det forutsetter at du ikke bryr deg om mine råd i denne artikkelen.

 

 

Det er flere andre bilturer som er aktuelle å lese om her på Sandalsand. Akkurat denne turen fra Stavanger til Lærdal ble gjennomført med to forlengende etapper tidlig på våren 2015, som en rundtur.

Les følgende miniserie:

  1. Opplevelser langs veien fra Stavanger til Lærdal. (DENNE)
  2. Opplevelser langs Sognefjorden fra Lærdal til Lavik.
  3. Opplevelser langs E39 fra Sognefjorden til Bergen og Stavanger.

Se menyvalget Bilturer for flere forslag, også i det samme området som denne miniserien dekker.

 

Kommenter