Sandalsand Global >>
En byvandring i Gamle Oslo fører oss tilbake til middelalderen, i form av rester av kirker, klostre, hospital, bispegård, kongsgård og ladegård. I vår tid hentes denne eldste historien fram gjennom opparbeidelse av parker og generell byfornyelse. Vi skal først og fremst ta for oss den religiøse arven.
Middelalderbyggene i Oslo
Vi skal ta for oss middelalderbygg i Oslo som opprinnelig var del av et kloster eller frittstående kirkebygg. De har alle kun overlevd som ruiner eller tufter, og knapt nok det. Følgelig er omtalen samlet i denne artikkelen og ikke hver for seg, som for andre utvalgte middelalderkirker i landet. Oslos kirkebygg som ikke har etterlatt seg spor overhodet omtales ikke, med ett unntak.
Du skal nå bli kjent med følgende ruiner i Gamle Oslo:
- Korskirken
- Olavsklosteret med klosterkirke
- Hallvardskirken
- Fransiskanerklosteret (ikke synlig, men inkluderes ettersom utstrekning er markert)
- Clemenskirken
- Mariakirken
Artikkelen inneholder dessuten omtaler av andre eldre bygg vi møter på vår vandring gjennom middelalderbyen Oslo:
- Ladegården
- Oslo Hospital
- Kongsgården
Videre har vi innenfor dagens Oslo-grenser andre religiøse bygg fra middelalderen som ikke omtales her, men som er omtalt i spesialartikler:
- Margaretakirken i Maridalen (ruin)
- Hovedøya kloster og klosterkirke (ruin)
- Gamle Aker kirke (står fremdeles)
- Gol stavkirke (Flyttet til Oslo sent på 1800-tallet) (står fremdeles)
En middelaldersk prolog
Den eldste bebyggelsen i Oslo ble etablert nedenfor Ekeberg på østre del av Bjørvika en gang før år 1000. Mot slutten av 1000-tallet fikk byen hederen av å bli bispesete, som det tredje i landet etter Nidaros og Bjørgvin (Selje). Rundt år 1300 var befolkningen i Oslo økt til om lag 3000 og byen ble omgjort til rikets hovedstad av Håkon V. Oslos vekst sammenfalt i tid med kristningen av Norge, og fikk etter som årene gikk en betydelig byggeaktivitet på kirkefeltet.
I Oslo bygget de hele seks kirker. De viktigste var Mariakirken nærmest sjøen og St. Hallvardskatedralen noen få hundre meter lenger inne. Byen fikk også hele tre klostre samt et på Hovedøya. To av dem skal vi oppsøke, mens det tredje (Nonneseter) er det ingen rester av.
Det var Håkon V som påbegynte byggingen av en borg på Akersneset, den som senere skulle bli Akershus festning. Den gang lå borgen utenfor sentrum og det gjorde også det gamle tingstedet på Aker gård, på nordsiden av byen. Gamle Aker kirke på samme gård er det eneste av Oslos middelalderbygg som fremdeles står, i godt selskap med Akershus.
Oslo ble fra begynnelsen av 1300-tallet en viktig by. Men så kom Svartedauden i 1349, deretter Kalmarunionen i 1397. Til slutt ble Norge underlagt danskekongen som et lydrike og vi fikk i 1537 en ytterligere sentralisering gjennom reformasjonen. Oslos betydning falt gjennom alle disse årene. I 1624 antas det at befolkningen var like stor som tre hundre år tidligere.
Det var svært vanlig i byene gjennom hele middelalderen at de brant. Gjentatte ganger, og Oslo minst 18 ganger. Det ble bygget tett, og det ble bygget i tre. Det var lite man kunne gjøre når først ildebrannen gikk.
Tiden etter reformasjonen
Etter storbrannen i 1624 gjorde Kong Christian IV kort prosess og tvangsflyttet befolkning, kirkebygg og offentlig virksomhet til den byen han hadde tegnet bak Akershus festning – i det som i dag blir benevnt Kvadraturen. Landarealet under Ekebergåsen ble beplantet og omgjort til jordbruksland, ladegård, for å forsyne garnisonen på Akershus med mat. Dette skjedde selvsagt ikke uten protester. Tross alt, det lå store verdier i nedbrente hus – kjellere og fundamenter av stein var intakte. Dessuten var jo byen gjenoppbygget en rekke ganger tidligere.
Følgelig var der noen som brøt forbudet mot å bygge i Gamle Oslo, men de var få. Av de gamle murhus var der noen rester igjen som lot seg gjenoppbygge. Ladegården er et nybygg fra 1700-tallet på ruinene av den gamle bispeborgen, Oslos bispegård ble på 1800-tallet bygget opp på ruinene av Olavsklosteret. Oslo hospital fortsatte fra 1500-tallet det virke som «gråbrødrene» (Fransiskanermunkene) hadde gjort blant spedalske og andre syke. Videre har vi Saxegården, oppført på en hvelvet kjeller fra 1200-tallet.
Det skulle bli lite byggevirksomhet i denne opprinnelige delen av Oslo før godt ut på 1800-tallet. Oppmerksomheten om byens middelalderhistorie er av langt nyere dato. Det er først i de seneste få tiår at byens myndigheter har arbeidet målrettet for å bevare, rekonstruere og vise fram denne eldste delen av byhistorien.
Byvandringen i middelalderens Oslo, del 1
Vi skal la dette bli en byvandring inn i fortiden, men med utsikt inn i nåtiden. Vi tar trikken til St. Hallvards plass og starter med tre ruiner: Korskirken, Olavsklosteret og Hallvardskirken. De ligger tett på hverandre og er en del av en minnelund.
Korskirken
Vi starter vår vandring lengst i nord ved en enkel liten steinkirke viet til det hellige kors. Det gikk en mur rundt kirken, markert i grunnen for nåtidens besøkende. Korskirken fungerte som sognekirke for den nordlige delen av byen. Den omtales første gang i 1248. Kirken gikk ut av bruk ca. 1540. I dag finner vi Korskirkens omriss markert med lav steinsetting i plenen i den minnepark som er anlagt ved disse tre religiøse anlegg. Gamlebyen skole ligger som nærmeste nabo mot øst.
Olavsklosteret med klosterkirke
Olavskirken hadde stått uferdig noen år da dominikanerne i 1239 fikk tillatelse til å etablere sitt kloster på stedet. De tilegnet klosteret St. Olav. Munkene utvidet kirken med en østfløy vinkelrett på kirken. Den delen er i dag kjelleren under Bispegården, det gulmalte murhuset som ligger kloss inntil ruinene. De andre delene omslutter det åpne, firkantede gårdsrommet som på norsk har gitt navn til «kloster» som sådan, men som i andre språk henspiller på nettopp dette rommet – jf. forskjellen på «monastery» og «cloister» på engelsk.
Byggematerialet på 1200-tallet var teglstein, uvant for sin samtid. Etter reformasjonen ble deler av bygget brukt som katedralskole og andre deler som biskopens private residens. Denne siste delen overlevde bybrannen og biskopen fikk tillatelse til å bli værende i denne delen av det som nå ble hetende Christiania.
Dagens ruiner varierer i høyde fra knappe halvmeteren til godt over en meter. Det er tydelig at her er det blitt jobbet med å lappe steiner sammen til et hele. I sum framstår klosteret som ganske enkelt å forstå sammenholdt med den bronsemodell som er satt opp midt inni firkanten.
St. Hallvardskirken
Det var tidlig på 1100-tallet at Kong Sigurd Jorsalfare startet byggingen av Hallvardskatedralen på en flate nær byens høyeste punkt. Han ble selv gravlagt der ved sin død i 1130, men senere flyttet til Akershus. Også liket av St. Hallvard ble flyttet hit fra sin grav i Lier, mannen som ble Oslos skytshelgen.
Kirken ble oppført som en basilika i romansk stil, trolig nokså lik Gamle Aker. Den fikk i 1260-årene en utvidelse etter gotikkens idealer i form et kor. Da Oslo fikk status som bispedømme ble St. Hallvardskirken byens katedral. Den ble sterkt ødelagt ved bybrannen i 1624, fungerte som kirke enda fram til 1650-tallet. Etter det forfalt den ytterligere da stein herfra ble brukt som byggematerialer andre steder i byen, blant annet Akershus festning.
Den som vandrer langs de lave ruinene, mest å regne som markeringer i bakken, vil bli slått av hvor stor kirken må ha virket på sin samtid. Det står respekt av en lengde på 70 meter. Ved nedre del står det en stein som er satt opp helt i nyere tid. Den viser startpunktet for pilegrimsleden til Trondheim. 643 km for de som måtte ha ønske om det. Tilsvarende steiner står for øvrig langs hele leden.
Byvandringen i middelalderens Oslo, del 2
Vi skal nå på vandring, først til Ladegården og deretter til Fransiskanerklosteret som ikke lenger er synlig der det ligger gjemt under Gamlebyen kirke og Oslo Hospital.
Fra Hallvardskirkens ruin krysser vi Oslo gate og går ned Bispegata. Her i veikrysset lå forresten byens sentrum og torg i middelalderen. Et veggmaleri antyder hvordan det kunne ha sett ut her.
Oslo Ladegård
På høyre hånd har vi Ladegården. Opprinnelig lå bispegården her. Den ble på 1200-tallet bygget ut som et borganlegg i stein. Her residerte Oslobispene fram til 1554 før de flyttet over veien. Restene etter borgens nordfløy ligger nord for den vakre hovedbygning vi i dag kan oppleve. Etter et mellomspill var det nemlig i 1725 at det ble bygget en herregård over hvelvkjelleren fra middelalderen. Stilen er barokk. En sidebygning ble ført opp i 1770 og på samme tid ble det anlagt en lang hage på hele 230 meter. Den rekonstruerte, og betydelig mindre, hagen vi i dag kan nyte, stod ferdig så seint som i 1999.
Vi går nå noen skritt tilbake til Oslo gate og fortsetter mot sør ca. 300 meter. Her går vi over Geitabru som det for så vidt het også i gamle dager, bare at i dag er det jernbanen som krysser under oss. Et stykke framover svinger Ekebergveien av mot venstre og vi er framme.
Fransiskanerklosteret
Det var rundt 1290 at Fransiskanerordenen fikk oppføre sitt kloster sørøst for daværende bygrense, ved innfartsveien over Ekeberg. Klostervesenet ble forbudt ved reformasjonen i 1537 og bygningene brant i 1567. Kirken overlevde til 1794 da den ble avløst av dagens Gamlebyen kirke.
Det hersker usikkerhet rundt klosterets utforming, men kirken synes å ha vært bygget i tegl. Det er i dag ingen synlige rester av klosteret, eller kirken, og ville av den grunn ikke blitt inkludert i denne artikkelen om det ikke hadde vært for følgende. Kirkens antatte plassering er markert med brostein i asfalten i Ekebergveien, ved enden av dagens kirke.
Vi vet heller ikke hvor mange munker som var tilknyttet ordenen, men gråbrødrene etterlot seg i det minste en ideell arv.
Oslo Hospital og Gamlebyen kirke
Ved reformasjonen og Fransiskanerordenens avvikling ble deres humanitære virksomhet ført videre i den institusjon som fikk navnet Oslo Hospital. I starten pågikk det en omgjøring til et blandet alders- og sykehjem, og fra 1737 ble det rendyrket som et psykiatrisk sykehus.
Murbygningen mot Oslo gate kalles Damehjemmet, mens bygget inn Ekebergveien kalles Gråsteinsbygningen og ble reist i 1737. Sistnevnte ligger i flukt med Gamlebyen kirke fra 1794 og innenfor finner vi andre deler av Oslo Hospital. Gå gjerne inn og kikk rundt i den hagen og på den andre bygningene som omkranser den. På den røde murbygningen står det anno 1538.
Byvandringen i middelalderens Oslo, del 3
Vi skal nå oppsøke de to siste kirkebyggene i Gamle Oslo. Clemenskirken og Mariakirken var begge opprinnelig oppført som stavkirker. Mellom dem førte Kong Håkon IV opp en kongsgård i stein og tegl, en gang på 1200-tallet. Fra veikrysset går vi drøye hundre meter tilbake over Geitabru og så rett til venstre.
Clemenskirken
Vi ser i dag rekonstruerte rester av steinkirken. Den er fra begynnelsen av 1100-tallet, men det skal ha vært to eldre trekirker på samme sted tidligere. Vi er nå på Oslo sitt 1000-årssted av i dag. Markeringen er en relativt beskjeden steinsetting på en åpen mark. Her lå Clemensallmenningen i gamle dager. En gang stod også Nikolaikirken kloss inntil. Av den finner vi absolutt ingenting bevart.
Fra Clemenskirken går det en gangbro over til de to siste delene av denne ferden. Det store vannspeilet markerer middelalderens sjølinje. Utenfor lå der sjøboder og brygger. Ved enden av vannet finner vi ruinene av en kirke.
Mariakirken
Også denne kirken ble opprinnelig bygget som stavkirke (midt på 1000-tallet), men den ble revet og erstattet tidlig på 1100-tallet av en stor katedral i tegl. I 1290-årene fikk den en utvidelse og et par høye og solide tårn mot vest. Tårnene ble et landemerke for sjøfarende og kan nok ha minnet om Mariakirken i Bergen som fremdeles står der med to høye tårn.
Håkon V bestemte i 1314 at prosten i Mariakirken skulle ha tittel av kansler og ha rikets segl «til evig tid». Med det gjorde han Oslo til landets hovedstad. Han ble ved sin død i 1319 gravlagt i Mariakirken, men ble sammen med sin Dronning Eufemia senere flyttet til krypten på Akershus. En stein er lagt i grunnen som opplyser om det. Ellers er det også her ruiner, rekonstruerte sådanne, som lar oss bli kjent med kirkens utforming.
Kirken brant i 1523, men holdt ut til 1542 da den hadde forfalt så mye at den ble nedlagt.
Kongsgården eller Kongeborgen
Like innenfor Mariakirken lå kongens residens i Oslo fra 1000-tallet til innpå 1300-tallet. På 1200-tallet ble det reist en steinborg med en vollgrav i det ytre festningsverket. Det er ikke store greiene vi i dag kan beskue, men i sin tid var kongshallen nesten like stor som Håkonshallen i Bergen. Det var i grunnen ikke lenge at kongen holdt residens her. Allerede fra 1300-tallet overtok Akershus de funksjonene som ellers lå til en slik posisjon.
Jernbanens lokomotivverksted ble i 1890 bygget på stedet og store deler av kongsgårdens ruiner ble fjernet. Andre deler av jernbanens aktivitet historisk og i nåtid er ellers sterkt tilstede i området.
Finn fram (kart)
Kartet viser de tre klyngene av bygninger som denne vandringsruten er delt opp i: (1) Minnelunden, (2) avstikkeren bort til Oslo Hospital, og (3) Middelalderparken. Det går greit å komme hit. Fra Oslo S kan du ta trikk 18 og 19 til St. Hallvards plass. Ellers er det å gå på fortau og turveier i området.
Det skraverte området i kartet viser hvor middelalderbyen Oslo lå, slik Riksantikvaren har definert den.
Les mer
Les mer om Oslos middelalderbygg og -liv på Middelalder.no, og Lokalhistoriewiki. Wikipedia har flere artikler om de bygg som er omtalt i denne artikkelen. På alle nevnte steder har kommunen satt opp informasjonsskilt.
Sandalsand har flere bakgrunnsartikler om religiøse bygg fra middelalderen. Der finner du ytterligere kilder som er anvendt i utarbeidelsen av denne artikkelen.
Bla gjennom alle artiklene om Oslo på Sandalsand.
