Pages Navigation Menu

Klostre i middelalderens Norge

Klostre i middelalderens Norge

Vi skal i denne artikkelen gå litt bakenfor omtalen av enkeltklostre og se litt på klostervesenets utbredelse i Norge siden kristendommens første spede år og fram til Reformasjonen. Da ble klostervesenet forbudt, avviklet og eiendommene konfiskert av Kongen i København. Vi skal se hvilke ordener som kom hit fra Europa og hvor de etablerte seg.

 

Bakgrunn

Av de over 30 klostre som ble bygget i middelalderens Norge, lar mindre enn halvparten seg gjenfinne i dag. Mange av klostrene ble strippet for stein til lite eller intet stod igjen. De ble i praksis brukt som steinbrudd. Andre ble brukt som fundament for senere tiders bygninger, på stedet. Eksempelvis viser nyere undersøkelser av det tidligere Nidarholm kloster på Munkholmen utenfor Trondheim, spor av et gulv med steinheller som man antar tilhørte kapittelsalen. Videre ble en rest av kirkens kor mot øst også funnet spor av. Begge deler ligger under dagens bakkenivå. Følgelig er ikke dette klosteret med i kartet under.

Følgende kart viser de 14 klostre som det ennå finnes i det minste en ruin eller tuft igjen av. Hensikten er rett og slett å lede leserne til steder som er verdt å oppsøke, for så å finne. Markørene ser litt forskjellige ut, og skiller ut klostre Sandalsand har besøkt og omtalt med egne artikler og egne bilder. Se lenger nede på siden for lenker.

Klikk på markørene i kartet for kort informasjon om klosteret – zoom inn for lettere å finne klostrene, og utvid gjerne kartet i egen fane/vindu for å jobbe mer i det. Den geografiske posisjonen av markørene er gjort så presis som mulig.

 

 

Kirkevesenets utbygging i Norge sammenfalt sterkt med etableringen av en ny, norsk statsmakt. Kampen mot gamle, hedenske skikker gikk hånd i hånd med kampen for å stagge lokale høvdingers og småkongers makt. Kirke og konge skulle sammen bygge og holde på makten på tvers av landsdeler – både langs kysten og i innlandet. De hadde felles interesser i det.

Klostrene fikk opparbeidet seg store landeiendommer gjennom middelalderen. Noe ble kjøpt, noe ble forært av konger som var opptatt av å sikre seg kirkens støtte, og noe ble donert av troende gjennom testamenter. Følgelig kunne mange av eiendommene se ut som et lappeteppe, med noe gods her og noe annetsteds. Eierskapet kunne også være ideelt, som andeler av et distrikt.

Mange klostre ble etter Reformasjonen, da Kongen ved et pennestrøk overtok eierskapet, etablert som len og tildelt verdslige lensherrer. Fremdeles finner vi rester av de gamle godsene eller storgårdene.

Munkeordenene var alle del av en felles-europeisk tradisjon innen Kristendommen, og hadde utviklet seg helt fra starten av. Selve ideen med munkeliv og klostre kjenner vi fra andre religioner selv i dag, og da særlig innen Buddhismen. Den religion Buddhismen er avledet av, Hinduismen, er også en religion av eremitter og asketer – idealer vi kjenner igjen fra munkevesenet i Middelalderens Europa. De ordener som utviklet seg etter Romerrikets fall, stod noen ganger under beskyttelse av paven i Roma og noen ganger i konflikt. Det kunne også være rivninger internt i munkeordenene, rivninger som medførte løsrivelser.

 

Rogaland - Rennesøy - Utstein kloster

Utstein kloster er det eneste (rimelig) intakte munkekloster fra Middelalderen i Norge.

 

Til Norge kom det flere ordener

Det sies at av Norges befolkning på 400 000 omkring år 1300, noen år før Svartedauden tok livet av to tredjedeler av befolkningen, var det hele 2000 geistlige – en for hver 200 innbygger. Det må selvsagt ha satt sitt preg på hverdagslivet i landet.

Kildene opererer med en viss usikkerhet, men vi skal her omtale kort de ordener som ble etablert i Norge etter kristningen. Noen flere var der, men de lå i områder (Båhuslen) som nå er utenfor Norges grenser.

Augustinerkorherrene. I Norge var de rimelig dominerende i det de drev Olavsklosteret i Stavanger, Utstein i Rennesøy, Halsnøy i Kvinnherad, Jonsklosteret i Bergen, Elgeseter i Trondheim. Rein kloster i Rissa kan ha vært et nonnekloster i samme orden. Vi finner kun rester av Rein, Halsnøy og Utstein i dag.

Benediktinerne. Selje var et viktig kloster fra ca. 1100, et kanskje enda viktigere pilegrimsmål. Videre var det Benediktinerne som etablerte Nidarholm på Munkholmen utenfor Trondheim. Nonner i samme orden grunnla Munkeliv i Bergen, Nonneseter i Oslo, Gimsøy i Skien, og Bakke i Trondheim. Kun på Selje finner vi synlige spor i dag.

Birgittinerne. Nonneorden. Overtok Munkeliv i Bergen i 1426, og skal også fått ansvar for inntektene til Nonneseter i Bergen, grunnet sistnevntes dårlige økonomiforvaltning.

Cistercienserne. Dette var en orden som virkelig satte sine spor i middelalderens Norge. Lyse og Hovedøya ble begge etablert før 1150 og ble rike på landeiendommer i hver sine landsdeler. Fremdeles finner vi ruiner etter dem. Lenger nord fikk vi i Levanger Munkeby kloster, og Tautra kloster i Frosta, begge med ruiner etter seg. Dertil etablerte Cistercienerne et nonnekloster i Bergen, kalt Nonneseter, som det også finnes rester av. Det siste kan ha vært Benediktinerkloster, men ble uansett overtatt av Antonitterne i 1507 og drevet til oppløsning få år før Reformasjonen.

Dominikanerne. Vi finner noen påviste murrester i Trondheim sentrum, men bare under bakken. Derimot kan vi i vår tid oppleve rester av det tidligere Olavklosteret i Oslo. Ordenens kloster på Holmen i Bergen og en mulig plassering ved Domkirkeodden i Hamar er derimot helt forsvunnet.

Fransiskanerne. Denne ordenens kloster i Tønsberg kan det være funnet rester etter under bakken, men det er usikkert. Deres klosterkirke i Bergen er utviklet videre til dagens domkirke. I Oslo er plasseringen markert (men ikke med originale rester) ved Gamlebyen. Derimot finner vi synlige ruinrester inne i Trondheim Folkebibliotek.

Johanitterne. Dette var en orden uten stor utbredelse i Norge. Kun Varna kloster i Rygge kommune er det bevart minner om, men vi finner til gjengjeld synlige rester der.

Premonstratenserne. Ordenen etablerte seg i Tønsberg og der finner vi i dag synlige ruiner ved biblioteket.

 

Oslo - Hovedøya - Klosterruinene

Klosteret til Cistercienserne på Hovedøya i Oslo ble brukt som steinbrudd ved byggingen av Akershus festning og Oslo slott, men er vel verdt å besøke selv i dag.

 

Avviklingen av klostervesenet

«To indre og vekk me’n» er et begrep fra skøytesporten som også kan anvendes her.

Christian III hadde i sin tid opplevd Kalmarunionens oppløsning ved at Sverige trakk seg ut. På et møte i det danske riksrådet i 1536 erklærte han med støtte fra adelen rundt seg at «Norge skulle være å bli under Danmarks trone, likesom et av de andre land, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne, og heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men et ledemot under Danmarks rike … til evig tid». Omgjøring av Norge fra å ha unionsstatus til å bli lydrike var den første indrerunden.

Neste indre runde kom året etter. Kong Christian hadde kunngjort sin religiøse omvendelse og erklærte at Danmark-Norge skulle bekjenne seg til den lutherske troslære. Våren 1537 understøttet han det med en militærkampanje i Norge for å velte den eneste i landet som hadde makt til å stå ham i mot, erkebiskop Olav Engelbrektsson i Nidaros. Erkebiskopen måtte flykte landet.

Dermed var det gjort: Norge ble lydig underlagt Danmark, alt katolsk gods og gull tilfalt kongen i København. Han økte sitt jordegods fra 1/6 av alt landareal i Danmark og Norge til halvparten. Klostervesenet ble oppløst og forbudt. Forbud kom det også mot pilegrimsvandringer, helgendyrkelse og så videre. Det tok likevel mange år før katolisismen døde hen i befolkningen, kulturelle endringer tar jo alltid mye lenger tid enn organisatoriske. Eksempelvis fortsatte helgenseremonier å finne sted i Røldal stavkirke hvert år til langt inn på 1800-tallet.

 

Les mer

For den som selv vil kikke inn i tematikken, vil jeg først henvise til artikkelserien om klostervesenets historie hos den Katolske kirken i Norge. Samme nettsted presenterer også enkeltklostrene fra middelalderen. Den er skrevet av Øivind Lunde og ble opprinnelig publisert i Fortidsminneforeningens årbok 1987. Les også på samme nettsted artiklene om kvinnens stilling i klostervesenet (Anna Elisa Tryti) og Trondheims lagnad de første hundre år etter reformasjonen (Olav Müller). KirkehistorieWikipedia og Lokalhistoriewiki konsentrerer alle seg om å listeføre gamle og nye klostre, og har tildels lenker til undersider om enkeltklostrene. En annen innfallsport til klosterliv er denne: Planteliv.

Her på Sandalsand vil du kunne lese følgende artikler med relevans for temaet:

Det er mange bilder fra norske klostre på Sandalsand. Bilder av klostre i andre land finner du også på Sandalsands engelskspråklige sider (stikkord «Monastery»), og omfatter da både buddhistiske og kristne.

 

Kommenter