Pages Navigation Menu

Jernbanen over Tinnsjø

Jernbanen over Tinnsjø

For drøye hundre år siden gikk det meste på skinner for den kommende industrikolossen Norsk Hydro. Vi skal til Mæl stasjon ved Tinnsjø der selskapets tog rullet ombord på selskapets ferjer for å frakte kunstgjødselet videre ut til verdensmarkedet.

 

Rjukanbanen er verdensarvlistet

Det var i 1909 at Kong Haakon stod for den høytidelige åpningen av Vestfjorddalsbanen, senere kalt Rjukanbanen. Norsk Hydro hadde bygget jernbane med den hensikt å uttransportere produktet av det selskapet hadde under utvikling på Rjukan, kunstgjødsel.

Transportåren var samlet sett to jernbanestrekninger: Rjukanbanen fra Vemork til Mæl på ca 21 km og Tinnosbanen fra Tinnoset til Notodden på ca. 29 km. Mellom de to linjene gikk det ferjetrafikk på 30 km over Tinnsjøen.

Alt har en ende, persontrafikken tok slutt i 1970, mens godstrafikken fra Hydroanleggene opphørte i 1991. Hele denne transportkjeden ble i 2015 skrevet inn i UNESCOs verdensarvliste, sammen med blant annet bedriftsbyene Notodden og Rjukan. I de kildene som er gjengitt nederst, leser vi:

 

På det meste utgjorde godstransporten på jernbane mellom Rjukan og verden utenfor 1/6 av den samlede godstransporten på jernbane i Norge, om vi holder malmtransporten på Ofotbanen utenfor.

 

Selv om det var Norsk Hydros private jernbane og -materiell, og det var deres behov som definerte driften, la staten gjennom konsesjonskrav tilrette for både persontrafikk og godstransport til nytte for hele lokalsamfunnet.

 

Telemark - Tinn - Mæl stasjon

Stasjonsbygningen på Mæl ble åpnet i 1909

 

Besøk på Mæl stasjon

Vi skal til Mæl stasjon ved Rjukan-enden av Tinnsjø, opprinnelig kalt Rollag stasjon. Det var en kombinasjonsløsning av jernbanestasjon og havn der togvognene kunne rulles ombord på ferjer uten å kaste bort tiden på omlasting. På returen kunne råstoffer enkelt fraktes inn til Rjukan.

Jernbanesporene kan man forsåvidt følge til fots eller med bil hele dalen nedover fra Vemork og Rjukan by, og her på Mæl ligger de lett tilgjengelige for de som velger å stoppe opp. Stasjonen ligger nemlig tett på dagens Rv37 langs Tinnsjø. Besøkende bør ta seg tid til å kikke rundt og inne i den velholdte stasjonsbygningen. På et tidspunkt i fortiden ble klokken så og si stoppet, og vi trår rett og slett tilbake i tid.

 

Telemark - Tinn - Mæl stasjon - MF Storegut ved enden av sporet

MF Storegut ved enden av sporet og med godsvogn og lokomotiv på sidesporet.

 

Ved kaikanten ligger det to skip. Lengst borte, og ved enden av jernbanesporet finner vi jernbaneferja MF Storegut. Den ble bygget så seint som i 1956 og var i drift fram til 1991. Ved sjøsettingen var den Nord-Europas største innsjøferje med en kapasitet på 19 jernbanevogner og 400 passasjerer. I realiteten er Storegut fremdeles i drift, nå med firetimers turistturer på sommertid. Utenom de turene kommer man ikke ombord i dette skipet.

Ved sporet finner vi en del gjensatt materiell, blant annet et langt rør oppå en jernbanevogn. Det ble liggende igjen den gang man la ned produksjonen på Rjukan. Her finner vi også et lokomotiv og vognsett.

Ved kai ligger også den andre jernbaneferja som fortsatt flyter på Tinnsjø, nemlig DF Ammonia. Som Storegut er den fredet i Norge og inngår som del av verdensarven slik UNESCO har definert den. Er du heldig, får du bli med på en omvisning ombord. Ammonia ble bygget i Moss og satt sammen som et byggesett på Tinnoset i 1929. Den er dampdrevet, i starten fyrt med kull og senere olje.

 

Telemark - Tinn - Ombord på DF Ammonia - Hydroledelsens private salonger

Hydroledelsens private salonger

 

Ammonia var i drift fram til 1957 da den ble degradert til reserveferje for Storegut. Kapasiteten var på 16-17 jernbanevogner og 250 passasjerer. Under krigen, da fjerde og siste tungtvannsaksjon ble utført, var det søsterskipet DF Hydro som ble senket på Tinnsjø. Ammonia var søkt kamuflert og var denne februardagen i 1944 ikke i drift. DF Hydro ligger fremdeles på sjøbunnen, men DF Ammonia altså kan besøkes.

Bak styrehuset over dekket finner vi to typer av salonger. Den forreste var for førsteklassereisende og holder selvsagt god standard. Noe bedre var salongene tilhørende Hydrodireksjonen. Halvgudene som eide båter, jernbane, byer og fabrikker hadde nemlig sine egne salonger. Vi finner dem enda, med flott utformede møbler overtrukket med bøffelskinn. Veggene prydes av fotografier fra Norsk Hydros anlegg rundt om i landet.

Representasjonslokale er nok den rette betegnelsen, og det var kun øverste ledelse som slapp inn – blir vi fortalt. Selskapet er like gammelt som den norske stat, begge stiftet i 1905, og det ble i løpet av sine første 50 år et så dominerende selskap i Norge at det nesten, bare nesten, ble som en stat i staten. Det som var bra for Norsk Hydro, var bra for Norge. Slik kunne de gå ustraffet gjennom rettsoppgjøret etter krigen.

Vanlige reisende ble henvist under dekk, men også her synes standarden å være god og innredningen stilfull. En guidet rundtur tar oss også med ned i maskinrommet, visstnok et strålende sted for de som er opptatt av slikt.

 

Praktisk

Kartet under viser hvor Mæl stasjon befinner seg i landet, nemlig ved Rjukanenden av Tinnsjø. Zommer du i kartet finner du Tinnoset i sør, der endte turen med togferja. Riksvei 37 passerer like forbi. Det er en grei parkeringsplass her, og godt skiltet. Foruten stasjonsbygningen med servering og informasjon finner vi også et skur med offentlig toalett. Flere sittebenker er satt opp på stasjonsområdet.

 

 

Ved Tinnsjø Kro et par hundre meter fra stasjonen på Mæl, har man muligheter til å leie dresin for kortere eller lengre (10 km) turer. Det er en artig opplevelse som forfatteren har gledet seg over tidligere, nemlig på Ålgårdbanen.

Les detaljer i Industriarbeidermuseets omtale. Wikipedia har to artikler, en om banen og en om ferja.

Her på Sandalsand kan du lese to andre artikler fra denne verdensarven, nemlig om Vemork og om bedriftsbyene Rjukan og Notodden.

 

 

Kommenter