Pages Navigation Menu

Jærkysten: Kongevegen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård

Jærkysten: Kongevegen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård

Mange vil nok mene at denne turen er selve juvelen i kronen på Jærkysten. Den har to av de største severdighetene i hver ende, den har mektige rullesteinstrender, høye brattkanter, et stolt fyrtårn, en sjarmerende båthavn, og masse historikk. Det eneste den mangler er faktisk en sandstrand.

Jærkysten fra Tungenes i nord til Ogna i sør er over 100 km å gå. Den består av lange strender med sand, rullestein og svaberg. Det er gode muligheter for fotturer i naturskjønne omgivelser langs omtrent hele strekningen. Denne artikkelen beskriver en av turene langs kyststripa i Hå kommune.

 

Opplevelser

Vi valgte å gå denne turen fra sør til nord. Nordover fra Varhaug er det litt vei, men mest sti mellom rullesteiner nær strandkanten, eller på brattkanter over stranda. Å gå strake veien mellom kirkegården og prestegården er omtrent 8,5 kilometer. Hvis du tar omveien til det gamle Grødalandstunet rundt halvveis, og fortsetter fra prestegården ned til utløpet av Håelva, vil distansen bli på ca. 10,6 km.

Varhaug gamle kirkegård er ganske liten og ligger få meter fra sjøkanten. De gamle gravene, den grønne plenen og et lille hvite kapellet gjør dette til et nydelig sted, uansett vær og årstid. Dette er en god base for turer nord og delvis sør på den gamle Kongevegen. Det har vært minst tre kirker her. Den første var en stavkirke fra 1300-tallet, den andre fra 1600-tallet. I 1725 ble kirken privatisert og forfalt. En ny kirke ble reist i 1828 i hvit stil som den gang var vanlig overalt i Norge. (Arkitekten var Hans Linstow som også utformet Slottet i Oslo.) Det ble fjernet i 1905 da man bygget ny kirke for soknet et annet sted. Kirkegård har det vært fra middelalderen og den er fortsatt i bruk. Følgelig lot man i 1951 oppføre det gravkapellet som nå står midt på kirkegården. Kirkeklokken er fra 1791. 

Kongevegen var fram til 1700-tallet hovedveien mellom Stavanger i nord og Ogna i sør. Faktisk foretrakk en del reisende å hoppe over myrlendte landskapet mellom Stavanger og Sandnes ved å seile inn Gandsfjorden og fortsette over land derfra. Kongevegen ble angivelig besøkt av kongelige ved noen få anledninger, men det var en veldig enkel vei. Den ble bygget stegvis og ble gjennom årene løp forbedret til også å kunne brukes av kjerrer og vogner. Navnet kommer av at en kongelig forordning beordret lokale bønder å sørge for en kjerrevei på 1600-tallet, den gang det nesten ikke fantes veier i kongeriket Norge.

 

I løpet av 1800-tallet flyttet nord-sør-veiene innover på Jæren og da jernbanen åpnet ved slutten av århundret ble den gamle kystveien forlatt, og ble bare brukt til lokaltransport. Det vei-lignende underlaget vi nå kan vandre på, på noen av strekningene, er mer som traktorveier. Kun et godt trent øye, og historieinteresserte, kan avsløre hvilke deler som stammer fra den opprinnelige Kongevegen.

Det første landemerket etter kirkegården er lett å få øye på – de tre naustene som kalles Varhaugstøene. De er bygget på den tradisjonelle måten på kysten vegger av store steiner, trekledning foran og bak, og rød takstein. Disse naustene er på ingen måte vindtette – og de er ikke ment å være. Vinden blåser inn mellom steinene og tørker både båt og fiskeutstyr inne i naustet. Fiske var en viktig biinntekt for bøndene langs kysten, og en kilde til matauk. Båtene var aldri store for man var tvunget til å trekke dem opp på land etter bruk. Eksponeringen for vind og bølger året gjennom gjorde det umulig å la dem ligge i strandkanten. Følgelig var både båter og naust på Jæren ganske små.

Deretter kommer vi til Bådle (Bodle), mellom Nord- og Sør-Varhaug. Foruten et stort nytt båthus og en slipp av betong, finner vi to gamle bygninger med et vannhjul, en gang drevet av en liten bekk. Denne gamle møllen og det tilstøtende tørkehuset ble på et tidspunkt restaurert, men er tilsynelatende tillat å forfalle siden. Man kan argumentere for at dette er tilfelle med en rekke bygninger langs Jæren. På denne turen passerer vi rustne biter av metall her og der, antagelig knyttet til skipsvrak og redning. Der er mange gamle naust og til og med hytter å se, flere i en stand som kun er perfekt for de som er opptatt av forråtnelsens skjønnhet. For andre kan disse severdighetene se ut som forsømte eksemplarer av Jærens kulturarv.

Vår tur fortsetter nordover på en sti mellom små og store rullesteiner, delvis på gressletter nedenfor gårdene. Dette er sau- og storfeland. Langs kysten møter vi også «steintipper», steder på stranden hvor bøndene ble kvitt steiner ryddet bort fra jordbrukslandet de ønsket å kultivere. Dette fenomenet finnes flere steder på kysten, og kan noen ganger forveksles med de mange jernaldergravene som også finnes her i strandkanten. (I nærheten av Obrestad havn er det til og med en svær steinmur som tyskerne lot oppføre under andre verdenskrig. Den skulle tjene som en barriere for invaderende pansrede kjøretøyer.)

 

Her på Varhaug finner vi en av de mange skipsopphoggingsstedene langs Jærkysten. Som beskrevet i artikkelen Hvordan forstå Jærkysten, var berging, deretter opphogging og senere auksjonering av restene, et viktig bierverv for bøndene gjennom århundrene. Det fortelles at vinterstormene og det steinete underlaget bidro til at det manuelle arbeidet på vårparten ble vesentlig enklere. Den rustne vinsjen som vi ser på et av bildene i denne artikkelen, tilhørte skipsopphoggerlaget på Varhaug, grunnlagt i 1909.

Jærens landskapsvernområde på ca 70 km har ca 25 kilometer sandstrand. Resten er berg og rullesteiner, som på denne turen. Kysten har nesten ingen skoger. Grødalandskogen er et unntak. Det har til og med et industriområde, også ganske unikt langs denne kysten. Det viktigste unntaket for sistnevnte ligger nordover i Risavika. Den godt merkede stien fører oss gjennom skogen.

På den andre siden av skogen får vi et fantastisk panorama opp mot Grødalandstunet. Tunet inneholder de eldste bevarte jærhusene i landet (tilbake til 1700-tallet), komplett med skuter og løer. Her finner vi også Grødalandsstemmen. Sistnevnte er et koselig lite tjern inne i skogen. To våningshus og to låver står åpne for besøkende noen dager i året. Den som vil, kan spandere på seg noen få hundre meter opp dit, men vi valgte å fortsette og kjørte heller bortom med bil senere på dagen.

Grødalandstranden var det i 1873 gjort et forsøk på å finne kull. De boret 133 meter ned i grunnen uten optimismen ga det ønskede resultat. Slike forsøk ble også gjort andre steder på Jæren på den tiden.

Området mellom Sør-Reime og Obrestad er et av åtte områder med flora-vern på Jæren. På denne ganske korte avstanden er det ca. 175 forskjellige plantearter som vokser på, eller i nærheten av stranden. På strendene i Hå kommune, hvor vi er nå, er der omtrent 200 forskjellige arter. Noen steder skal det godt gjøres å få øye på noen som helst.

 

Vi passerer Sør-Reime og fortsetter nordover til Sørreimsvika. Her tar vi en pause ved et av de pittoreske naustene før vi fortsetter på et lett gresslette, opp høydedraget som kalles Kummeltangen. Fra og med dette framspringet, forbi Obrestad havn og helt opp til Obrestad fyr finner vi de høyeste brattkantene på Jærkysten. Klippene, eller brattkantene som de kalles, er nesten vertikale, dekket av gress, men aldri mer enn 30-40 meter over havet. På Kummeltangen er det en fin utsikt fram mot det neste viktige landemerket på denne turen, Obrestad havn.

Skihopping har i (nesten) århundrer vært en veldig populær sport i Norge. Jæren er ikke stedet vi mest forbinder med denne sporten. Av naturlige grunner: Det milde klimaet gir svært lite snø om vinteren, og snøen varer aldri lenge. Mot alle odds laget man en hoppbakke under brattkanten ved Obrestad. Konkurransen fant sted årlig fra 1938-1941 og samlet opp til 4.000 tilskuere. Hopplengden var på nivå med den langt mer kjente Holmenkollen i Oslo, omtrent 45 meter.

Obrestad havn ble bygget i 1874 som den første kunstige fiskehavnen på Jærkysten. Den ble forstørret og forbedret i 1903-06. Havneområdet og naustene ble gitt vernestatus i 1994. Under krigen ble havnen brukt som et oppmøtested for motstandsbevegelsen, og båter fraktet folk over til Skottland. Like ved kaien og havnen finner vi den eneste sandstranden på denne turen. Jæren har en rekke vakre sandstrender – dette er ikke en av dem. Havnen er derimot et fint lite sted å hvile noen minutter, bare for å nyte atmosfæren.

«Konvoi» er et av få kunstverk langs Jæren-kysten. Det er laget av Lisabet Jarstø og plassert på moloen i Obrestad havn. Kunstverket består av en rekke skipsbauger som peker opp fra den steinete overflaten, antageligvis for å vise skip som er i ferd med å synke. Jeg tviler på at båtene som i dag forlater den sikre havnen på en vindfull dag, finner noen trøst i dette kunstverket.

Det neste som kommer opp er selveste Obrestad fyr. Du vil kanskje utsette ditt besøk til du har plukket opp bilen din på Hå gamle prestegard, for det er godt med parkering ved fyret. Hvis ikke går du fra tangen under opp brattkanten på med merket sti, og tar en kikk på alle bygningene. Fyret ble bygget i 1873 og tyskerne brukte det som en utkikkspunkt under krigen. Fyret ble automatisert i 1991 og fungerer nå som et kulturobjekt for Hå kommune. Innkvartering skal være mulig i flere av bygningene, i lokaler fra forskjellige tidsepoker. Der er en permanent utstilling inne i fyrbygningen.

 

Enten vi går opp eller fortsetter i strandkanten, er vi snart ved slutten av denne fotturen. Hå gamle prestegard har en bygning som dateres tilbake til 1787, mens historikken som bolig for prestene går 150 år tilbake i tid. Stedet har i århundrer fungert som et kulturelt og administrativt møtested, som det gjør i dag. Bygningene er bevart, og brukes til kunstutstillinger gjennom hele året. Det er et veldig populært reisemål.

Denne turen kan utmerket godt ende her, med en kaffe og god hjemmebakst på prestegården. Man bør derimot ikke gå glipp av å fortsettelsen forbi de gamle låvene. Rett bak finner man en rekke graver fra jernalderen, rundt 300-900 e.Kr. Videre vil jeg anbefale de ivrige til å fortsette ned til munningen av Håelva. Der er det fin utsikt over mot naustene på den andre siden av elven. Elva er kjent for laksefiske og i tidligere tider også perlefiske.

 

Praktisk


 

Det er grei parkering i begge ender av turen. Dersom man velger å ta avstikkeren opp fra strandkanten til Grødalandstunet og videre fra prestegården helt ned til utløpet av Håelva, blir turen på 10,6 km. Turbeskrivelser på nettet opererer med 8,5 km fra kirkegården til prestegården. Lengden gjør at de fleste uansett vil være tilfredse med å gå ene veien og dermed planlegge med to biler. Det gjorde vi.

Turen kan selvsagt stykkes opp, f.eks ved å parkere på Grødaland, Obrestad havn eller på Obrestad fyr. Dette betyr at disse tre stedene kan besøkes selv uten å gå Kongevegen. Offentlig transport er ikke noe alternativ, sykling er bare mulig på enkelte strekninger. Denne turen er ikke egnet for rullestoler og barnevogner, og resten av oss vil trenge godt fottøy. Det er lett å finne fram, både ved at man følger kysten hele veien, og fordi stien er merket med blåmalte staker.

Hjemmebaksten i prestegården er på Jærkysten kun slått av damene på Tungenes fyr. Ellers finner du ikke serveringstilbud på denne strekningen.

Denne videoen er fra 2013. I teksten er det også lagt inn bilder av nyere dato.

 

 

Les introduksjonsartikkelen til turene og les bakgrunnsartikkelen om Jæren. Turbeskrivelsen over er en bearbeidet versjon av originalartikkelen på engelsk. Les også spesialartiklene fra Hå gamle prestegard og Grødalandstunet.

Ut.no har en beskrivelse av samme strekk. Turanbefalinger.com tilbyr en artikkel om Grødalandstemmen og Kongevegen. Denne artikkelen fra en lokal historieforening er veldig bra. To turartikler i Stavanger Aftenblad (1) og (2) beskriver Kongevegen, og lokalhistoriewiki.no har en artikkel om Hå gamle prestegard

 

Map hikes southern3

Åpne i Google Kart for detaljer

 

Neste tur

Nordover: Orre til Hå Gamle

Sørover: Varhaug Gamle Kirkegard til Kvassheim Havn

 

Kommenter