Pages Navigation Menu

Immateriell kulturarv, hva er det?

Immateriell kulturarv, hva er det?

Det er som en gåte: Hvilken del av vår kulturarv karakteriseres ved de framstillinger, det uttrykk, den kunnskap og de ferdigheter som samfunnet har utviklet gjennom generasjoner? Jo, den immaterielle kulturarven.

 

Internasjonalt nivå

Internasjonalt har vi flere konvensjoner og programmer som regulerer menneskehetens universelle arv. Bygninger og kulturhistoriske strukturer, såvel som konkrete elementer i naturen, er regulert av Verdensarvkonvensjonen. Dokumenter vidt definert (papir, filmer, fotografier osv.), er regulert av et program som kalles «Memory of the World«. Nasjonalt har vi et lovverk og offentlige institusjoner som beskytter både det ene og andre håndfaste bevis på vår historie, kort sagt våre konkrete kulturminner, de vi kan ta på og se.

Derimot kan vi ikke regulere den frie tanke, vi kan ikke vedta å bevare lokale skikker og språk og forvente at bevaring da vil skje. Vi kan ikke vedta at kunnskapen om å bygge klinkbygde farkoster skal overleve de neste to generasjoner. Vi må derimot pleie denne kunnskapen, stimulere til dens overlevelse og engasjere samfunnet til å bry seg. Det er hva ivaretakelsen av den immaterielle kulturarven står overfor – en nesten umulig oppgave. Nesten.

UNESCO sier det slik at for mange folkegrupper er den immaterielle arven en kilde til identitet med forankring i historien. Filosofi, verdier og tenkemåter overføres gjennom muntlige tradisjoner, gjennom språk og andre former for ikke-materiell kommunikasjon, og utgjør samfunnslivets fundament. Denne FN-organisasjonen utarbeidet og fikk vedtatt en konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven i 2003.

 

Oslo - Nasjonalgalleriet - Skulptur - Vølund Smed

Det er snart 150 år siden Stephan Sinding modellerte denne skulpturen (1873). Den forestiller Vølund (eller Volund) smed. De kvad og sagaer som forteller om mestersmeden er imidlertid langt eldre, tilbake til norrøn og germansk tid, faktisk med referanser også til gammelgresk mytologi. Disse sagaer er viktige å bevare for ettertiden.

 

Les mer om temaet på UNESCOs side. Her er konvensjonens definisjon av immateriell kulturarv:

 

[…] praksis, framstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom  – som samfunn, grupper, og i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv. Denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i forhold til deres miljø, i samspill med naturen og med historien og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet. I forbindelse med denne konvensjonen tas kun i betraktning immateriell kulturarv som er forenlig med de eksisterende internasjonale menneskerettighetsinstrumentene og med kravene om gjensidig respekt mellom samfunn, grupper og enkeltpersoner samt en bærekraftig utvikling.

 

Som for de øvrige verdensarver, finnes det her en offisiell internasjonal liste. Ved utløpet av 2016 inneholder den 429 oppføringer. Av de siste kulturelementene som ble innskrevet kan nevnes produksjon av kubjeller i Portugal, opptrening av kameler i Mongolia, foruten mannlig duettsang i Makedonia. Norge har én oppføring på listen over verdens immaterielle kulturarv: Oselvarbåten ble innskrevet i 2016.

Les artikkelen Oselveren er Norges nasjonalbåt og verdensarvlistet.

 

Nasjonalt nivå

I Norge har Kulturrådet fått ansvaret for å implementere UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven. De skal sette i verk tiltak og drive utviklingsarbeid. Prioritet skal gis til urfolks og minoriteters immaterielle kulturarv. Videre er det høyt på agendaen å få etablert en database.

Av grunnleggende utredninger i Norge i tilknytning til UNESCO-konvensjonen, finner vi en fra ABM Utvikling på oppdrag fra Kulturdepartementet (2010) og en utredning fra Odd Are Berkaak på oppdrag fra UNESCO-kommisjonen i Norge, også 2010.

UNESCO legger stor vekt på hva NGO-er gjør, og stimulerer til bruk av deres kompetanse i dette arbeidet. Det er etablert en akkrediseringsordning hvor noen organisasjoner pekes ut særskilt. I Norge er fem organisasjoner akkreditert:

Det har ikke manglet på forslag til tema som skal kunne sendes videre til UNESCO, men tydeligvis uten den nødvendige kvaliteten. Kulturrådet har igangsatt kursing i hvordan man skal skrive søknader. Det er nok på sin plass.

 

Koblingen mellom materielle og immaterielle kulturminner

De materielle kulturminnene kan ikke alltid skilles fra de immaterielle. De sistnevnte vil kunne legge til viktige elementer i vår forståelse av de materielle. Eksempelvis er Bryggen i Bergen et materielt kulturminne på verdensarvlisten. Kunnskapen om hvordan fiskemottak og handel ble drevet, er derimot noe annet – men ikke desto mindre viktige elementer i å forstå betydningen av bygningsmassen på Bryggen. Det samme kan man si om forholdet mellom et nedgravd Vikingeskip (materielt) og hvorfor det ble gravd ned med døde mennesker og dyr ombord (immaterielt).

 

Hordaland - Odda - Røldal stavkirke

Krusifikset fra middelalderen henger fremdeles i Røldal stavkirke. Det er i høyeste grad materielt, men sagnet knyttet til det er del av vår immaterielle kulturarv.

 

Et annet eksempel er hentet fra Lokalhistoriwiki:

«Røldalskrusifikset er et materielt kulturminne, som vi kan definere som et 85 cm langt krusifiks utskåret i tre på 1200-tallet. Til dette er det knytta et immaterielt kulturminne: En historie om hvordan krusifikset ble funnet gjennom et under, og hvordan det ble gjenstand for valfart gjennom lang tid. Alle tradisjoner som er overlevert, og som til dels fortsatt er levende tradisjoner, gjør at krusifikset går fra å være et sjeldent kulturminne til å bli noe som er nær unikt i norsk sammenheng. Lignende forhold mellom det materielle og det immaterielle kan vi se på mange andre felter – det fysiske instrumentet og musikken som er skrevet for det, en gammel bygning og historien om de som har levd der og så videre.» (Les om Røldal stavkirke.)

 

Vern av immaterielle kulturminner

Landa i Ryfylke ble det for 3000 år siden ført opp et langhus. På 1990-tallet rekonstruerte man huset slik man mente det måtte ha stått. Man rekonstuerte også redskaper og byggemåten. På det viset forsøkte man å vekke til live en kunnskap som forlengst var utdødd. Den ble ervervet på nytt og den ble dokumentert.

Tilsvarende skjer over det ganske land i regi av museer, lag, organisasjoner og enkeltpersoner. Som følge av landets tilslutning til UNESCO-konvensjonen er dette også begynt å bli satt i system, og immateriell kulturarv er løftet opp på samme nivå som den materielle. Tematikken er begynt å komme inn i planer også på regionalt nivå, eksemplifisert ved omtalen i Rogaland fylkeskommune sin Regionalplan for museum 2011–2014.

Les nå artikkelen om Norges bidrag til UNESCOs verdensarvliste over immateriell kulturarv, bruk og bygging av oselveren (oselvaren).

(Bildet som illustrerer denne artikkelen viser en detalj av en bunad fra Hardanger. Materielt ja, men hvordan lage den?)

 

Kommenter