Hvorfor og hvordan feirer vi St. Hans?

Sist endret 05.11.2022 | Publisert 21.06.2017Kultur, Religion |

Anslått lesetid:

Det er rimelig klart at St. Hans ikke er en kristen fest. Dagens religiøse innhold eier ingen eller liten forklaringskraft på de skikkene som utviklet seg, ei heller selve feiringene. Det er ikke Døperens fødsel folk tenker på, danser for, jubler over og drikker til. Dette er først og fremst en folkefest ispedd store porsjoner nedarvet overtro. 

Et hedensk opphav, et kristent kupp

Vi kaller det gjerne St. Hans, eller omskrevet til Sankthans slik vi uttaler det. Noen sier likevel Jonsok og i realiteten er der ingen forskjell. Johannes Døperen, kjent fra Bibelen, ble i vår språkdrakt til Hans eller til Jon. Jonsok er kort for Jonsvake, den natten man våket over hans kommende fødsel. Det er nemlig slik at Johannes ifølge Bibelen ble født et halvår før Jesus. Vår feiring denne kvelden før kvelden bærer altså sterke likhetstrekk med den andre kvelden før kvelden, nemlig julekvelden.

Sannheten er at dette var et av kirkens forsøk på å kuppe gamle feiringer blant folkeslagene i Europa. Man la kirkelige høytider tett opp til, eller oppå, eldgamle tradisjoner. Kirkefaderen Augustin som levde omkring år 400 sa rett ut at festdagen til minne om Johannes Døperen ble lagt til sommersolverv for å fordrive en gammel hedensk feiring.

Kirken klarte det bare nesten. Navnebruken er riktignok stort sett lik over det ganske nord-europeiske område. Alle knytter navnet til Johannes og feiringen er lagt opp mot Døperens angivelige fødselsdag. Unntaket er Sverige. Der holder de seg til «midsommar». I Norden var kirkens kamp mot de sekulære eller hedenske feiringene spesielt kraftfull i dobbeltmonarkiet Danmark-Norge og de tilhørende øyene i vesterled. Det medførte nok hos oss en større svekking av midtsommerfeiringen enn hos våre granneland i øst. Særlig svenskene er svært opptatt av sin midtsommerfest, men det er de også i Finland, Estland og Latvia, tidligere svenske områder.

Midtsommernatt - Gudmund Stenersen (1906)
Midtsommernatt – Gudmund Stenersen (1906) (Wikimedia Commons, CC3.0)

Skikker på Sankthans

Skikkene er selvsagt en blanding av litt av hvert, og de kunne variere land og strand rundt, også i Norge. De skal vi se på nedenfor, men les hva den svenske erkebiskop Olaus Magnus skrev for snart 500 år siden.

Midtsommeraften samles folk, uansett kjønn og alder, på byens torv eller ute i det fri, for der å danse i skinnet av tallrike bål. Under dansen synger man viser om fortidens helters bedrifter, også om det kvinner har gjort for å bevare sin kyskhet. Man synger også viser om mennesker uten ære og samvittighet, onde og feige. Alt dette synes i viser og på melodier som har gått i arv fra forfedrene. Unge piker synger om de mange feil ektemennene gjøre seg skyldige i, slik som terningspill, slagsmål i kroen o.a.

Unge menn synger til gjengjeld om late, falske, sladresyke, og troløse kvinner, og at de ikke må klage over mennene alene. Man tar også for seg late sjøfolk, uærlige bønder, troløse borgere og grusomme og begjærlige fogder. Dette skjer for å vise ungdommen hvor høyt dyden står og at de skal gå i trofasthetens fotspor, og sky det dårlige eksempel. (Erkebiskop Olaus Magnus, 1555. Se Per Holck, 1993)

Olaus Magnus, 1555
Midtsommerfest i 1555. Fest i det grønne, skåler og en brennende tjæretønne. (Hentet fra Olaus Magnus.)

Mange av tradisjonene stammer fra før-kristen tid, ble koblet til katolisismen, men overlevde i århundrer etter reformasjonen. Der var en mengde helligdager som vi arvet fra katolisismen, og det gikk lang tid før man i kongeriket Danmark-Norge ryddet opp i dem. Oppryddingen i 1770 besto blant annet i å avvikle St. Hans som helligdag. Feiringen fortsatte imidlertid ufortrødent, og kanskje ga den kongelige forenkling befolkningen friere tøyler til å feire som man selv ville. Det mente i alle fall Ivar Aasen i 1858.

Dateringen

I Sverige har de forsøkt å dempe ettervirkningen av de frie og ville feiringene ved, siden 1953, å flytte feiringen til den fredag som kommer mellom 19. og 25. juni. Fredagen er attpåtil offisiell fridag. Dette er en løsning som nok mange i Norge misunner dem. Vi markerer derimot Jonsokkvelden den 23. juni. Dagen etter, Jonsokdagen, er det ingen som bryr seg om. Derimot er det ikke den 23. som er selveste solsnudagen. Sommersolverv faller nemlig litt varierende på den 20. og særlig den 21. juni.

Bålbrenning

Dette er den skikken som holder seg også i dag, og som er den mest fremtredende måte å feire Sankthans på i vårt land. Fra virkelig gamle tider brant man bål til beskyttelse mot onde makter. Bålet («brisingen») kunne også symbolisere solen, og det var jo på denne dag den sto høyest og lengst på himmelen.

Skikken med å plassere en heks av kvister og gamle klær, eller bare hodet på en stang, på toppen av bålet er egentlig ikke så veldig gammel. Den begynte å bre seg fra slutten av 1800-tallet, visstnok litt tyskinfluert. Kanskje kan vi skyte inn at før denne tid brant de levende kvinner på bål, den gang man drev virkelig heksejakt. Likevel, etter tradisjonen er jonsoknatten en av heksenes viktigste høytider. Da dro de på sopelimene sine til Bloksberg. En dame på Snåsa, født 1889, fortalte om sin bestefar som tente på bålet:

Han sa, at å brenne bål var for å holde trold å underjordiske vek fra buskapen, men han sa, at han trodde ikke noget på det.

Troll, underjordiske, hekser eller ei, det handlet om å bygge bål, gjerne på et høytliggende sted, og i alle tilfelle så stort og lengebrennende at nabobålene ble stilt til skamme. På landet kunne flere gårder eller hele grender komme sammen om fellesbålet. Ved bålet la man også til rette for en danseplass. Kirken var skeptisk, for ikke å si rent negativ, til hele bålbrenningen. Den kunne betrakte det som en overtroisk, hedensk levning. Og det var det jo.

«..næst Juul er St. Hans Aften og Dag den høytideligste, da løsnes Børserne flittig og Tiære-Tønderne antændes til natten». Dette var «brugelig over alt i Norge»(Jacob Nicolai Wilse, prest i Spydeberg, slutten av 1700-tallet)

Villskapen rundt bålet

N Astrup St. Hansbål ved Jølstervatnet
St. Hansbål ved Jølstervatnet – Nikolai Astrup (1909) (Wikimedia Commons, fri lisens). Astrup malte flere vakre jonsokbilder som dette, men tok selv avstand fra denne ikke-kristne feiringen. Dragningen la han imidlertid ikke skjul på: «den stygge, gule ilden som lokket og drog meg nettopp fordi den var omgitt med mystikk, ugudelighet og rå hedenskap.»

Rundt bålet gikk det livlig for seg. Ivar Aasen skriver at folk avfyrte børseskudd, blåste i lur og horn og ropte og hujet for liksom å varsle naboene om at «forestillingen» var begynt. På en fjellknatt i Søgne i 1869 sto Joh. Th. Storaker og talte rundt 30 bål:

Og man var stundom i Uvished, om det var et Jonsok-Baal eller en af St. Hansnattens tindrende Stjerner. Skud og Hurra-Raab, Larmen og Skrigen hørtes fra de nærmeste Steder

Enda villere tilstander kan vi lese om i danske rettsdokumenter fra 1600-tallet. Det er ikke til å tro:

Dansk folklore og rettsdokumenter inneholder fortellinger om hekser fra Jylland som dro til det de omtalte som Troms kirke for å feire jonsokmesse. Ved kirkeporten sto Satan selv ved døren, ønsket velkommen og ba høvisk heksene om å kysse ham bak. Innenfor sto kirketjeneren, Fandens oldemor, og gjorde honnør til de langveisfarende gjestene. (R.B Hagen/Aftenposten, 2011)

Løv og blomster

Sammen med julenatten, nyttårsnatten og allehelgensnatten har jonsoknatten en særegen naturkraft over seg. Så trodde man. Legende urter ble samlet inn og unge piker kunne plukke sju eller ni urter (magiske tallstørrelser) og legge dem under hodeputen om kvelden for å se sin tilkommende i drømmeriket. Planters magiske kraft kommer også til uttrykk i Shakespeares 1500-tallsklassiker «En midtsommernattsdrøm».

Den gang kristen overtro forsøkte å knuge den folkelige overtroen, ble det slått kraftig ned på urtesanking og desslike. Den som innbilte seg at naturens vekster hadde ekstra sterk virkning på sankthanskvelden gjorde seg skyldig i avgudsdyrkelse av verste slag. Hagen (2011) skriver at i Østfold i 1664 sto vitner fram og fortalte at to kvinner hadde vært ute og samlet såkorn denne kvelden. En kvinne i Nedstrand erkjente i rettslig avhør i 1641 at hun hadde vært ute og samlet urter for å helbrede syke mennesker. Fra den tiden har vi historier om at dødsdommer ble eksekvert fordi noen hadde plukket vekster fra naturen ved St. Hans. 1600-tallet var kanskje heller ikke det verste århundret i kirkens kamp mot folkelige skikker. Prestenes nidkjærhet ble ekstra intens utover på 1700-tallet, en periode kalt «statspietismen».

I vår tid tenker vi nok mest på søte blomsterkranser rundt hodet. «Der ligger Pigen om Jonsoknat, Og drømmer saa sød en Drøm: Da træder for lukkede Øine brat, Beileren ung og øm», skrev Jørgen Moe ca 1840. For en del unge piker kom nok den lyse sommernatten også til å handle om mer enn bare drømmerier.

Drømmen om kjærlighet, fyll og spetakkel

Sankthans er blomsterkranser, drømmer, kjærlighet og forelskelser. Det er dans, øl, hopping gjennom bål, festing i årets lengste dager og korteste netter. Sankthans er erotikk. Hodne (1999) skriver om en beretning fra Tvedestrand i 1964: «Ut på natta tendte vi bål, og da falt det stemningsfull ro over de fleste. Etter hvert spredte en dels, par om par, og nøt livet etter naturens orden. Det hendte det resulterte i forlovelser». Det å nyte livet «etter naturens orden» kan få følger. I Sverige heter det at den vanligste fødselsdagen er 22. mars, ni måneder etter sommersolvervet.

Øl ja, det er et ikke uvesentlig trekk ved den tradisjonelle jonsokfeiringen. Frostatingsloven påbød brygging av øl til Jonsok, akkurat som man påbød brygging av øl i mørketiden. Det ble på folkemunne laget historier om at kraften i kornet som ble brygget midtsommers var ekstra magisk og sterkt. Dermed gjaldt det å drikke mest mulig for å ta opp i seg ølets livgivende kraft.

Midsommardans av Anders Zorn 1897
Midsommardans – Anders Zorn (1897). (Wikimedia Commens. Fri lisens). Her ser vi maistangen bak i bildet til høyre.

I Sverige er bålet mindre framtredende enn i Norge og Danmark. Svenskene danser heller rundt maistangen, eller majstång og midsommarstången som den heter på svensk. En stolpe er formet som en pil med to ringer på vingene, og dekket med løv (maj), høy og blomster. Naturligvis har maistangens form som pil et eldgammelt utgangspunkt, som symbol på fruktbarhet.

Vann

Naturkreftenes spille denne kvelden kom også til syne gjennom ideen om helbredende vann. Dette var noe kirken valgte å ta opp i seg og direkte oppfordre til. Den katolske kirken integrerte gamle sagn og skikker i sin egen lære, og bygget ut ordninger med valfarting til spesielt utvalgte kirker og kilder. I Norge fikk vi for eksempel en rekke hellige Olavskilder rundt om i landet. Selv om en slik praksis ble forbudt etter reformasjonen, fortsatte folk sine nå forbudte og hemmeligholdte ritualer. 

Hordaland - Odda - Røldal stavkirke
Det svettende krusifiks i Røldal stavkirke. Klikk for å forstørre bildet.

St. Nikolas i Eidsborg stavkirke hadde denne kvelden en legende kraft. Man vandret rundt figuren av kirkens skytshelgen tre ganger og gikk deretter ned til tjernet for å vaske seg. I Røldal stavkirke svettet krusifikset Jonsokkvelden. Svetten ble fanget opp og syke kunne bli leget av væsken. En mengde krykker og desslike ble senere funnet bak alteret i kirken. I begge kirker holdt de det gående til ut på 1800-tallet og jammen har man ikke tatt opp tradisjonene i vår tid – med statskirkens velsignelse.

Til og med et tøystykke på marken kunne være legende neste dag. Det samlet opp fuktighet i løpet av natten og om morgenen ble fuktigheten i det vridde tøystykket samlet i en flaske. Fra Sverige berettes det at folk også rullet rundt nakne i det duggfriske morgengresset på midtsommermorgenen.

Jonsokbryllup

Dette var et bryllup mellom barn, på liksom for å hjelpe grøden til å gro. Skikken var mest kjent på Vestlandet. Det var også ment å markere etterveksten i bygda, og gi de unge en opplæring i voksenlivet. Noen steder ble det også markert et «bryllup» mellom voksne og barn for å symbolisere det spirende nye liv, mens bålet var det gamle. I vår tid ville et slikt bryllup mellom voksne og barn nok bli oppfattet som heller suspekt.

St. Hansaften paa Landet (Knud Bergslien)
Det var før 1858 en gang at Knud Bergslien malte «St. Hansaften paa Landet» (Wikimedia Commons, i det fri)

Oppvekking av åkeren

Noen steder, og da særlig i Møre, Trøndelag og Nordland, praktiserte man et rituale med å «vekke åkeren». I Valldal på Sunnmøre ble det i 1869 fortalt om at husmor på gården måtte gjøre en helt bestemt ting før feiringen kunne ta til.

Enten alene eller ifølge med et eller flere av sine barn, begir hun seg ut på gårdens marker, hvor hun ved hver åker plukker etpar strå og noen av de peneste markblomstene som hun binder sammen til en krans. Derefter går hun langsomt rundt åkeren mens hun synger «Vekk opp, vekk opp, både aker og eng. Å no har du sove so lengje i seng. Å no har det vori både snjov og regn. No e Jonsoknotto kommo. (Gjengitt i Per Holck, 1993)

Været

På Sunnmøre sa man at «så røde som torvtakene på husene er før jonsok av tørke, så rødt skal høyet bli av regn etter jonsok». Videre het det at «så tidlig som rognen blomstrer før jonsok, så tidlig kan man skjære før mikkelsmesse » (29. september). Disse utsagn vitner om at man tidligere så sommerens midtskille som nettopp det. 

Været denne dag varslet oss om hva vi hadde i vente. Dersom det kom regn, ville det også bli en våt høst. I Telemark varslet regn en tidlig høst og tåke varslet kuldeperiode. I Troms innebar tåke en dårlig moltehøst.

Rogaland - Stavanger - Vaulen på St. Hans
På Vaulen i Stavanger brennes det heftig på St. Hans. Også med et heksehode på stake

Dette betyr

Feiringen av solens gang har svært lange tradisjoner, enda lengre enn kristendommens tusenårige innflytelse på folks skikk og bruk, gjøren og laden. Kristendommen forsøkte over alt hvor den søkte sin utbredelse å integrere seg med, endog assimilere de høytider og feiringer som eksisterte tidligere. Av de to store solsnu-periodene i året, midtvinters og midtsommers, har kirken hadde størst suksess med julefeiringens tilknytning til Jesubarnets fødsel. Ikke desto mindre er også julefeiringens skikker sterkt preget av ikke-religiøse elementer. 

I alle år overlevde gammel folketro og tradisjoner parallelt med kristendommen. Det kirken lyktes med var å kalle sommerfeiringen opp etter en av sine viktigste helgener – en navngiving som fortsatte selv etter reformasjonens forbud mot helgendyrkelse. I forlengelsen av dette er også datoen for Jonsvaka fastsatt til 23. juni, ikke de to-tre dagene tidligere da solen faktisk «snur». Slik er det jo også med jul.

Det er andre tegn i tiden som tilsier at St. Hansfeiringen minsker sin oppslutning i Norge. Elementene knyttet til den folkelige overtro er praktisk talt borte, det er naturelementene som står igjen: Gleden over lyse netter og kosen rundt sankthansbålet. Det sies dessuten at bålene blir færre, og oppslutningen om dem mindre. Det hele er blitt gjennomorganisert av skolekorps og andre arrangører, og gjennomregulert av brannforskrifter. Folk flest har vel nok med sitt og alle andre mulige fritidssysler. 

Les mer

Denne artikkelen er basert på forfatterens syntese og fortolkning av informasjon fra en rekke kilder. Av bøker skal nevnes tre som er digitalt og allment tilgjengelige på Nasjonalbiblioteket. Sitater i teksten over er fra blant annet dem. 

For leksikalsk informasjon, se for eksempel:

Aviser og andre medier har over årene gitt sine forklaringer gjerne ledsaget av intervjuer med eksperter. Se f. eks.

Religion er et hovedtema hos Sandalsand.

Her finnes flere artikler fra kristne høytider.

Artikler om andre religioner: