Pages Navigation Menu

Hva menes med fredet, vernet og verneverdig?

Hva menes med fredet, vernet og verneverdig?

Kulturminner kan vi alle ha, i våre hjerter og i våre sinn. I dagligtale er det dessuten mye som er verneverdig både i fysisk og metafysisk forstand. Vi skal heller se hvordan lovverket regulerer disse betegnelsene.

For å ta en avgrensning aller først: Denne artikkelen vil drøfte kulturminnevernet i Norge. På naturområdet har vi andre lover, selv om mangt og mye har med både natur og kultur å gjøre.

Les artikkelen om naturvernets ulike graderinger (foreløpig ikke publisert).

Kulturminneloven sier: «Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.»

Begrepet verneverdig er første steg i en trapp. Dersom bygget eller miljøet anses som verneverdig, vil kommunen eller fylkeskommunen kunne arbeide for å underlegge objektet en vernebestemmelse i medhold av kulturminnelov eller plan- og bygningslov. Særlig høyt vurderte objekter kan løftes opp til nasjonal beslutningsmyndighet, Riksantikvaren, for et fredningsvedtak. Vi starter derfor nederst i verdikjeden.

 

Verneverdig

Det som er verneverdig eller bevaringsverdig av kulturminner er normalt å regne bygninger som har vært underlagt en kulturhistorisk vurdering. Denne vurderingen sier noe om lokal eller regional byggeskikk, arkitektur og kulturhistorie. Det er oftest eksteriøret man har ment noe om, slik som tak, vegger og dører. Betegnelsen innebærer ingen formell status, men vil innebære at der det er snakk om bygningsmessige inngrep, vil kommunen kunne gå videre og fatte et formelt vernevedtak med hjemmel i plan- og bygningsloven. Det vil også være tilfelle der det er snakk om hele bygningsmiljøer.

Kulturminneloven blir i første rekke brukt for å sikre kulturminner eller kulturmiljø som er av nasjonal verdi. Enkeltbygninger blir normalt bevart gjennom plan- og bygningsloven, ikke gjennom kulturminneloven.

 

Rogaland - Stavanger - Gamle Stavanger

Gamle Stavanger var et bygningsmiljø som etter krigen skulle saneres. Rønnene ble ikke ansett som verneverdige. Vernetanken grep imidlertid om seg og en plan for bevaring av trehusbebyggelsen ble vedtatt i bystyret i 1956, den gang landets første verneplan av sitt slag.

 

Det følgende er en liste som brukes av kulturminneforvaltningen til å vurdere og begrunne sine vedtak. (Den er hentet fra Finnmark fylkeskommune, men ordrett den samme som i Rogaland).

  • Representativitet. Det er viktig å bevare kulturminner og kulturmiljø som er representativ for en stilperiode, en funksjon eller et område. Ved å bevare et representativt utvalg, er målet at de utvalgte kulturminnene skal illustrere et tverrsnitt av historien.
  • Sammenheng og miljø. Kulturminner og kulturmiljø som viser sammenheng i tid og rom, funksjonelt og sosialt, vil bidra til større helhetsforståelse og heve et kulturminnes verneverdi og motsatt.
  • Autentisitet. Begrepet autentisitet kan oversettes med opprinnelighet. Vanligvis vil et kulturminne eller kulturmiljø med høy autentisitet vurderes til å ha høy vernverdi. Endringer som har skjedd underveis kan i noen tilfeller defineres som en del av kulturminnets eller kulturmiljøets opprinnelighet. I forbindelse med fredning vil høy autentisitet tillegges stor vekt.
  • Identitet og symbol. Kulturminner kan ha betydning for opplevelse, gjenkjennelse og tilhørighet, noe som tillegges stor vekt ved vurdering av verneverdi.
  • Arkitektonisk/kunstnerisk verdi. Her legges det vekt på at form, struktur, materialvalg og detaljutforming står i forhold til en kunstnerisk idé og fullførelsen av den.
  • Bruksverdi Hvis en bygnings tilstand er god, kan det være økonomisk lønnsomt å ta vare på en kulturhistorisk interessant bygning, fremfor å rive og bygge nytt. Om ønskelig kan eldre bygninger få en ny bruk. Bruk er ofte det beste vern.
  • Alder. Et kulturminne kan være verdifullt på grunn av at høy alder og det er få igjen.
  • Historisk kildeverdi. Et kulturminne kan ha formidlingsverdi og historisk kildeverdi ved at det formidler bl.a en bestemt epoke, kunnskap o.l

 

Vernet

Et vernet kulturminne har en formell vedtaksbestemmelse knyttet til seg, med hjemmel i en eller flere lover. Det kan være kulturminneloven, svalbardmiljøloven, plan- og bygningsloven, kirkeloven, eller naturmangfoldloven. Andre virkemidler for vern er statlige verneplaner, avtaler, listeføring etter kirkerundskrivet, eller annen listeføring.

Mange kulturhistorisk viktige bygninger er vernet. De kan ligge innenfor områder som er regulert til hensynssone kulturminne/kulturmiljø, det som tidligere het spesialområde bevaring. Her vil det foreligge reguleringsbestemmelser som gir kommunen og eiendomsbesittere ytterligere føringer for f.eks. byggesaksbehandlingen. Per i dag foreligger ingen samlet oversikt over antallet bygninger som er vernet gjennom plan- og bygningsloven, men antallet er langt høyere enn vern etter kulturminneloven.

Plan- og bygningsloven gir adgang til å «Sikre verneverdier i bygninger og andre kulturminner, og kulturmiljøer, herunder vern av fasade, materialbruk og interiør». Reguleringsplanen vil angi en nærmere presisering av hva vernet omfatter, og hva som er tillatt av endringer.

 

Hordaland - Kvinnherad - Rosendal Baroni

Baroniet i Rosendal er en svært sjelden bygningskategori i Norge, med en rik historie. Bygningen har vært fredet siden 1923. I 2015 ble også hageanlegget rundt omfattet av fredningsvedtak.

 

Fredet

Et fredet kulturminne har nasjonal betydning og er lovens strengeste vernebestemmelse, enten man anvender kulturminneloven eller svalbardmiljøloven. Fredningsvedtak for en bygning kan gjelde både eksteriør og interiør, eller enda mer presise bestemmelser.

Noen kulturminner er automatisk fredet, andre er fredet ved vedtak. Også områder kan være vedtaksfredet. Alle arkeologiske lokaliteter, bygninger, gravplasser, ruiner, borger, kirkesteder m.m. som er eldre enn fra år 1537 er automatisk fredet. Det samme gjelder samiske kulturminner som er mer enn 100 år gamle. Byggverk som Riksantikvaren har erklært som stående byggverk med opprinnelse fra perioden 1537-1649 er også automatisk fredet. Fredningsvedtak gjøres av Riksantikvaren, gjerne etter saksbehandling på lokalt og regionalt nivå.

Antallet fredete bygg i Norge er på om lag 6000, ca. 0,15 prosent av bygningsmassen.

 

Litteratur og offentlige registre

Framstillingen i denne artikkelen bygger på oversiktsartikler hos Riksantikvaren, omtaler hos Akershus, Rogaland og Finnmark fylkeskommuner, Økokrim, Regjeringen, Miljøstatus.

Når det gjelder å finne fram til konkrete bygninger mv. finnes det flere offentlige registre. Noen av dem er tilgjengelige for alle.

Det ble i perioden 1975-1995 gjennomført noe som nærmest bar preg av en nasjonal dugnad på kulturminneområdet. Over 500.000 bygninger og andre kulturminner ble kartfestet, oppmålt og fotografert. Det var satt en grense på år 1900, og 1945 for Finnmark, for hva som ble inkludert. Dugnaden resulterte i SEFRAK-registeret. Det eksisterer ikke lenger som eget register, men informasjonen er lagt inn i Kartverkets eiendomsregister og indirekte i Askeladden, som er offentlig forvaltning sitt register.

Askeladden er lukket for offentligheten. Informasjonsinnholdet er delvis tilgjengelig for oss vanlige på Kulturminnesøk. Den databasen driftes av Riksantikvaren og er dessuten tilgjengelig gjennom en egen app. Vi har også tilgang til kunnskap om vernete og fredete bygg og kulturminner på Miljøstatus, drevet av Miljødirektoratet.

NB!-registeret er en database over byer og tettsteder i Norge med kulturmiljøer av nasjonal interesse. Registeret drives av Riksantikvaren og angir områder hvor det må vises særlige hensyn i forbindelse med videre forvaltning og utvikling.

 

Rogaland - Eigersund - Gyadalen - Terland klopp steinbro

Terland klopp er en steinbro fra ca 1810 i Eigersund. Den ble fredet av Riksantikvaren i 2008.

 

SEFRAK-prosjektet ga ikke en fullstendig liste over fredete, vernete eller verneverdige bygg eller bygningsmiljøer. Noen kunne være utelatt. En del av de registrerte objekter behøver heller ikke ha et vedtak knyttet til seg. Videre er det kommet til mange senere, såvel som at noen er utgått. De andre registrene er heller ikke fullstendige og helt ut etterrettelige. Status på kulturminneområdet er derfor preget av uklarheter og mangler.

Selv har jeg gjort utstrakt bruk av Kulturminnesøk som grunnlagskilde for mange artikler på Sandalsand. Brukergrensesnittet er tilårskommet, dessverre.

I kulturminneloven heter det at «Reglene om kulturminner og kulturmiljøer gjelder så langt de passer også for botaniske, zoologiske eller geologiske forekomster som det knytter seg kulturhistoriske verdier til. Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes. Ved vurdering av verneverdier kan det i tillegg legges vekt på viktige naturverdier knyttet til kulturminnene.»

For naturvernet i Norge er det primært Naturmangfoldsloven som anvendes. Den blir gjennomgått i en annen artikkel.

Noen kulturminner i Norge er vel og merke også løftet opp på internasjonalt nivå, gjennom UNESCO-systemet. Det gjelder de såkalte verdensarvstedene.

 

Hordaland - Bergen - Bryggen

Bryggen i Bergen er så fredet at den er blitt et verdensarvsted.

 

Aktørene i kulturminnevernet

På nasjonalt nivå har vi instanser som Riksantikvar og tildels Miljødirektoratet som sentrale myndighetsorganer. Økokrim er gitt et ansvar for å følge opp lovbrudd på kulturminnefeltet. Regionalt har fylkeskommunene egne funksjoner og avdelinger til å følge opp arbeidet i sine fylker. Kommunene har både kulturavdelinger og plan- og byggesaksavdelinger med ansvar for å følge opp kulturminnene innenfor kommunegrensene. De største byene har byantikvarstillinger som spesielt skal etterse hvordan kulturminner ivaretas i den kommunale planleggingen. Mange kommuner har utarbeidet egne kommunedelplaner for kulturminner, slik som Stavanger. Endelig har vi en lang rekke offentlige museer (og noen private) som alle inntar en sentral rolle i forvaltningen av vår kulturarv.

Vi har altså både lovverk, myndighetsorganer, og registre. Dessuten foreligger det flere finansieringsordninger for private som eier vernete eller fredete bygninger. Veiledning er også mulig å få.

Norge ville ikke vært Norge om det ikke hadde eksistert interesseorganisasjoner også på dette området. En av de store aktørene, og den eldste, er Fortidsminneforeningen. Den står dessuten som eier av en rekke fredete bygninger, blant annet stavkirker. Videre har vi byhistoriske foreninger og andre historielag, land og strand rundt.

Det er likevel private eiere, brukere, håndverkere og frivillige som står for den praktiske tilnærming til vern og skjøtsel av vår kulturarv. Vi har alle et ansvar.

 

Kulturarv er mer enn bygg

UNESCO skriver at «sang, dans, ritualer og ferdigheter er også kulturarv – immateriell kulturarv». Med enkeltbygninger og bygningsmiljøer kan man både fatte fredningsvedtak og effektuere dem i ettertid. Vi kan ikke vedta at en dans skal overleve, ei heller kunnskapen om å føre opp en grindebygd låve. Vi kan likevel et stykke på vei dokumentere denne immaterielle kulturarven, og sette inn tiltak for holde den i hevd. Denne immaterielle kulturarven er en annen historie, en annen artikkel.

Internasjonalt og nasjonalt pågår det også initiativer til å ivareta vår dokumentarv. Les også om det.

 

Kommenter