Pages Navigation Menu

Hurtigruten fra Vesterålen til Trondheim

Hurtigruten fra Vesterålen til Trondheim

Vi hadde kjøpt billett på strekningen fra Stokmarknes til Trondheim. Dette går for å være den mest attraktive delen av seilasen, for den bringer oss gjennom Raftsundet, inn og ut Trollfjorden, sørover Lofoten, og nedover Helgelandskysten – alt på dagtid. Vi tok turen sommerstid, under gjennomgående vakkert vær, og det kunne i det hele tatt ikke vært bedre.

 

Kort om hurtigruten

Hurtigruten var opprinnelig betegnelsen på den hurtiggående kystrute som i 1893 begynte å frakte passasjerer, post og gods mellom Sør- og Nord-Norge – døgnet rundt, året rundt. I vår tid er seilingstidene noenlunde de samme som den gang, mens anløpsstedene har variert litt. Nå anløper ferden mellom Bergen og Kirkenes 34 havner. På veien nordover tar den tar fem døgn og 11,5 timer. Sørgående tar 5 døgn og 2,25 timer. De som velger å følge hurtigruten begge veier må sette av 12 dager til sammen, minst.

Der er mange havner som skal besøkes, men liggetiden er gjennomgående bare femten minutter. Det gir ikke mulighet til å stige i land. Noen steder er imidlertid anløpene av en varighet på 30 minutter og opp til flere timer, hvilket gir anledning til å forlate skipet for en liten vandring. I tillegg tilbyr transportøren ekskursjoner der man for eksempel stiger ombord i mindre, men hurtiggående fartøyer som tar deg med videre – for så å stige ombord igjen i neste havn eller i fart. Disse utfluktene koster selvsagt ekstra. 

Les Korthistorien om Hurtigruten.

Antallet stoppesteder og frekvensen med daglige anløp, har sammenheng med et statstilskudd for å sikre transportårene langs kysten. Det gjør at ferden fra Bergen til Kirkenes tar lengre tid enn nødvendig, og heller ikke nødvendigvis rimer overens med attraksjonsverdien for den som er med på seilasen hele veien. Anløpsstedene er stort sett de samme enten man drar nordover eller sørover. Den store forskjellen er at nattanløp nordover er daganløp sørover, og omvendt. Der er to avstikkere som kun er lagt inn for at de rene turistene skal ha noe å glede seg over. Om sommeren går nordgående skip innom Geirangerfjorden, men sørgående går inn Trollfjorden i Lofoten.

Noen velger å reise tur-retur, noen har med bil og kjører en av veiene, andre reiser en vei og reiser videre på andre måter, mens atter andre er med på deler av seilasen. Min ene ferd med hurtigruten var av sistnevnte karakter. 

 

Introduksjon til vår reise

Vårt skip, MS Trollfjord, hadde startet sin ferd i Kirkenes kl 0900 to dager tidligere. Deretter hadde det anløpt Vardø, Båtsfjord, og Berlevåg samme dag. Ut på natten la det til i Mehamn, Kjøllefjord, Honningsvåg, og videre på dag 2 i Havøysund, Hammerfest, Øksfjord, Skjervøy og endelig Tromsø rundt midnatt. Dag 3 ga et stopp ut på natten i Finnsnes og på dagtid var det Harstad, Risøyhamn og Sortland som fikk besøk, før MS Trollfjord gled inn til kai i Stokmarknes. Der gikk vi ombord for en seilas på halvannet døgn til Trondheim, dvs. resten av dag 3, hele dag 4 og grytidlig dag 5.

Skipet vårt svingte snart inn det smale Raftsundet, og ettersom det er sommer, også en visitt inn den ekstremt fotogene Trollfjorden. Deretter anløp vi Svolvær og Stamsund i Lofoten. Ved midnatt gikk vi over Vestfjorden til Bodø midt på natten. Neste dag kom anløpsstedene på løpende bånd: Ørnes, Nesna, Sandnessjøen, og Brønnøysund. Siste anløp for kvelden var Rørvik, og da var vi kommet til Nord-Trøndelag. Tre av disse anløpsstedene varte lenge nok til at det ble tid til en rusletur i sentrum.

Etter nok en natt i lugaren anløp skipet Trondheim tidlig om morgenen. Da spiste vi frokost og gikk av. 

 

Hvordan er det så å ta hurtigruten?

Det handler om å vente – eller som noen vil si – slappe av. Det er ikke mye å ta seg til ombord utover å følge med på at norgesnaturen passerer revy utenfor – enten man har en god utvendig lugar, velger en av salongene med store utsiktsvinduer, står på toppdekket eller går langs yttersiden av et av de underliggende dekkene. Det å gå rundt skipet på sistnevnte viste seg å være trimmuligheten verdt å benytte seg av. 

Der er venting på å ankomme neste anløpssted å gå i land i, eller bare observere aktiviteten på kaia dersom liggetiden var kort. Der er venting på neste måltid i spisesalen for de som har fullpensjon. For min del holdt det med halvannet døgn, men jeg kan forsåvidt godt forstå de som tar hele seilasen hele veien fra sør til nord, eller omvendt. For naturopplevelsens skyld. Jeg har derimot vansker med å forstå hva tur-retur gir av merverdi utover å ikke gjøre noe over en 12-dagers periode. De alternerende anløpstidene dag/natt på nord/sør frister nok en del reisende til å bestille hele ferden. Det ligger ikke til meg.

Med det lille forbehold om at jeg kun har reist med et av Hurtigruten AS sine nyeste og største skip, MS Trollfjord, vil jeg si at standarden er grei. Det ser umiddelbart stilig ut å komme inn i resepsjonen og ta glassheisen med messingbeslag oppover i etasjene. Salongene er elegante, inklusive det lille biblioteket. Der er en kiosk/kafé og en suvenirbutikk. En større spisesal er for de med fullpensjon og en a la carte-restaurant for de som velger annen løsning.

Vi var to personer og hadde egentlig booket uspesifisert innvendig lugar, men heldigvis fikk vi en med kuøye ut til gangveien utenfor og dermed dagslys. Lugaren vår hadde to køyesenger og en veldig enkel sofa som kunne konverteres til seng. Der var et trangt bad med dusj, og der var et lite skrivebord og skap klint inntil langveggen. Rommet var pregløst, uten utsmykning som vi finner på hoteller på fastlandet, og rent ut kjedelig og trangt. Sammenlignet med hoteller i Norge, var størrelsen og komforten i lavere sjikt. Prisen var etter nær sagt alle solemerker ekstremt høy. For en voksen og ett barn betalte jeg ca 7000 kroner for to netter i lugar og to frokoster. Frokosten var grei sammenlignet med norske hoteller, men utmerket seg ikke på noe vis. Det gir 3500 kroner per natt for «hotellrommet». For den prisen får man i Norge et meget godt og romslig hotellrom, ingen tvil om det. Lugarstandarden kvalifiserer i Norge ellers for et hotellrom til 1000-lappen per natt, og dermed betalte vi egentlig fem tusen for transport og utsikt. 

Wifi ombord var elendig til å være et nyere skip. Man kunne kjøpe en dyr pakke, men uten nevneverdig fart over den og med knapp dekning på lugaren. Jeg ble heldigvis advart mot den ved innsjekking da jeg spurte om wifi-koden. Det ble å bruke mobildata på de stedene under seilasen den var mulig å bruke. En slik digital detox kan friste noen, og jeg valgte bevisst et slags kloster i Italia senere på sommeren nettopp av den grunn. Derimot var det ikke forventet å oppleve et moderne cruiseskip i Norge på en slik måte.

Vi holdt kostnadene nede ved å spise middag i Svolvær første kvelden, tok en enkel lunsj på bytur neste dag, kjøpte med oss litt å bite i fra butikker, men måtte gå for a la carte-menyen ombord den kvelden – med lite annet valg. Akkurat den maten var god, men uten barnemeny ble det i stiveste laget det også. Fullpensjonsprisen hadde virket hårreisende, og dermed hadde jeg latt den være. Dette var i begynnelsen av juli, selskapet tar hva kundene er villige til å betale og for oss passet det utmerket å avslutte bilferien i Nord-Norge med denne ferden i sørlig retning. Man får langt billigere billetter ellers i året, og gunstigere per natt priser ved å bestille hele ferden. Likevel, dette var å flå kundene hinsides. 

På den annen side fikk vi en strålende seilas i vakkert vær, i nydelig natur og med besøk til steder jeg ikke har vært i – eller kanskje heller ikke vil komme til. Jeg lar det være hovedinntrykket. Hva fikk vi så oppleve rundt hurtigruteskipet? Svaret finner du under to overskrifter: Vesterålen og Lofoten, og Helgelandskysten. 

 

Første del: Vesterålen og Lofoten

Båten ligger en ettermiddagstime i Stokmarknes på sørgående seilas (et kvarter om natten på nordgående) og det gir muligheter for passasjerene til å komme i land. Du vil her på Sandalsand kunne lese artikler fra en byvandring og fra Hurtigrutemuseet like ved kaien. For hurtigrutereisende anbefaler jeg kun sistnevnte. Hurtigrutens «hjemsted» huser nemlig et museum med spennende samlinger og ikke minst skipet MS Finnmarken fra 1956. Det siste er lempet på land og tilbyr en fin kontrast til moderne MS Trollfjord. 

Det var altså i Stokmarknes vi gikk ombord, fikk oss lugar og innkvarterte oss i den. Klokka 1515 seilte skipet videre i østlig retning under et lettere skydekke. Rett fram kunne man ane Møysalen, Vesterålens høyeste fjell på 1262 meter. Ikke lenge etter dreide skipet sørover og inn Raftsundet, et av høydepunktene på seilasen. Det er som navnet antyder, relativt trangt med høye fjell på begge sider og enkelte hus og gårder her og der. Dette lover virkelig bra.

 

Vi passerer under den elegante Raftsundbrua og i det vi skuer opp øyner vi en havørn over oss. Der er en del av dem rundt i dette området også. Raftsundbrua er forøvrig nordlig ende av Nasjonal turistveg Lofoten, bilruten vi hadde fulgt noen dager før. 

Neste store attraksjon, og kun tilgjengelig sommerstid og kun på sørgående hurtigruteskip, er Trollfjorden. Navnet er jo glimrende i markedsføringssammenheng, men kunne ha blitt kalt hva som helst. Det er naturopplevelsen heller enn navnet som er den store attraksjonen. Fjorden er svært smal, skipet passerer den temmelig loddrette fjellveggen med bare få meters klaring. Innerst er der bortimot øde bortsett fra spor av kraftutbygging. Her inne snur det store hurtigruteskipet på femøringen som vi ikke lengre har, og siger sakte utover igjen. Det er åpenbart at vinterseilas med stort skip inn her ville ha vært ekstremt utsatt for snø- og isras. Trollfjorden er 2,5 kilometer lang, men virker mindre fordi den er så trang. Trolltindan omringer den og opplevelsen er dramatisk. (Det pussige er at Hurtigruten tilbyr en havørn- og Trollfjordutflukt, hvor passasjerer stiger ombord i et mindre fartøy. Dette tar dem inn Trollfjorden og litt videre, men også vi fikk observere havørn, så jeg skjønte ikke helt poenget.)

 

Dernest er det bare å slappe av, for vi skal sørover i Lofoten og to anløp. 

I Svolvær gjør skipet et stopp på to timer (1830-2030). Det gir selvsagt gode muligheter til å kikke seg litt rundt, spise litt (om man ikke er på fullpensjon) og whatever. Denne største byen i Lofoten hadde vi allerede besøkt, så vi hadde ikke særlig behov for å gå langt. Derimot inntok vi en pizza i sentrum et sted. Svolvær utmerker seg nok best med sine omgivelser, fjellene rundt med Svolværgeita som viktigste attraksjon og Svinøya med tilliggende øyer like utenfor. For normale hurtigrutepassasjerer er ingen av dem oppnåelige uten intens satsing fra første minutt. Derimot skryter turistinformasjonen av Lofoten kunstnersenter i sentrum, som vi ikke besøkte.

Her gjorde vi forøvrig våre første observasjoner av system og kultur ombord på hurtigruteskipet. Der var lang kø for å komme i land, men alle tok det med ro. Alles lugarkort (id-brikker) ble skannet på vei ut og senere ombord. Det gir ryddighet og inngir tillit. 

Seilasen fortsetter sørover Lofoten. Vi passerer snart 942 meter høye Vågakallen som en av de fremste toppene blant mange andre. Radiomasten i det svært så spennende gamle fiskeværet Henningsvær glir vi også forbi, før vi svinger inn bak en svær molo og legger til i Stamsund. Her er det bare en halvtime til rådighet (2200-2230) og det ser ikke ut til at noen tar steget i land for å se seg omkring. Kaien ligger en kilometer eller så utenfor sentrum, som heller ikke er så mye av et sentrum – heller en langstrakt bebyggelse. Her er mange kaier, lagerbygg og rorbuer innimellom privatboliger for lokalbefolkningen.

 

Fra Stamsund går seilasen over Vestfjorden til Bodø, som anløpes midt på natten (0230-0415). Oppholdet er lenge nok til at man får sett seg rundt om, men tidspunktet på døgnet innbyr ikke helt til det. Midnattsolen som hang over kjølvannet til hurtigruteskipet laget et pent relieff av Lofotveggen da vi stevnet over fjorden. 

Neste morgen, og det er for de som vil tidlig opp, ankommer vi Ørnes (0700-0715), kommunesenteret i Meløy. Heller ikke her blir det tid til å se seg rundt på land, så det blir til at vi som står opp tidlig får nyte landskapet fra øverste dekk. Landskapet er ikke så dramatisk her, heller med slakere fjell. Beliggenheten til det lille tettstedet med ca 1000 innbyggere er fin. Her er det dessuten flere ferjeruter ut til nærliggende øyer, mens Ørnes selv ligger landfast langs Fv17. Langs bilveien er det litt under to timer nord til Bodø. Vi er her i den delen av Nordland som kalles Salten

 

Siste del: Helgelandskysten

Resten av dagen er viet Helgelandskysten. Landeveien tilhører en av våre Nasjonale turistveger, mens «kystveien» som hurtigruta går, beveger seg mellom de 14.000 øyene som utgjør denne delen av kysten. Vi kan lese at Svartisen, vår nest største isbre, kan ses flere steder mellom fjellene sør for Ørnes. Vel, jeg var nok kanskje ikke observant nok. Derimot fikk jeg tatt et bilde av Rødøyløva (443 moh.), en kjent topp og seilingsmerke ut mot havet. Som navnet tilsier skal den se ut som en løve på avstand, men kanskje ikke fra min synsvinkel. 

Rødøy kommune er, med alle sine holmer, øyer og skjær ut mot havet, og fjellrike fastlandsdel, en nydelig landskap å ferdes gjennom. Et eiendommelig kunstverk, eller noe sånt, kommer fram: Et toalett og et badekar synes å være boltet fast på nakne skjæret. Ettersom været var så flott, ble det over høyttalere annonsert at kapteinen hadde valgt godværsruten forbi det gamle handelsstedet Selsøyvik. Dette så ut som et henrivende sted og jeg verket etter å kunne stige i land og utforske det nærmere. Men det kan man selvsagt ikke gjøre fra hurtigruten. 

 

Neste høydepunkt varer ikke lenge, og vi er fremdeles i Rødøy. Vi passerer nemlig Polarsirkelen. På den lille øya Vikingen er det satt opp en kunstferdig Globus. Her skjer det en markering på soldekket med musserende vin. Bakenfor rager fjelltoppen Hestmannen opp og da er vi kommet til Lurøy kommune.

Halvannen time senere legger vi til i Nesna (1100-1115), tettstedet i kommunen av samme navn. Heller ikke her er oppholdet stort nok til at vi kan se omkring, og sant å si virker det greit nok. 

 

Derimot skal vi gjøre oss klar til en tur på land, for vi skal inn til Sandnessjøen (1230-1300). Riktignok er ikke halvtimen store tiden å gjøre en by på, men det holder akkurat. Kaien er nemlig midt i sentrum. Boligbebyggelsen sprer seg derimot langt av lei i sørlig retning. Utenfor Sandnessjøen ligger forøvrig øyriket i Dønna kommune. 

Sør for kommunesenteret i Alstahaug seiler vi lenge langs den fantastisk vakre fjellrekken kalt De sju søstre. Sju topper på 1000 moh. ligger som perler på en snor langs hele leia og er et enestående, eventuelt flerstående landemerke. Med et praktfullt vær i tillegg var det bare å gi seg helt hen. Det underlige var likevel at uansett synsvinkel, var det umulig å telle mer enn til seks. Årsaken skal være at den sjuende toppen ligger litt bakenfor de andre. 

Snart passerer vi også Alstahaug kirke fra 1200-tallet med en spesiell løkkuppel på toppen. Det var her dikterpresten Petter Dass holdt til på slutten av 1600-tallet. Selv om det er langt inn, kan vi skimte det store Petter Dass-monumentet og museet som også bærer hans navn ved siden av. Alstahaug er Nordlands fylkeskommunes 1000-årssted.

 

Neste havn er Brønnøysund, kystbyen i skjærgården som er sentrum i Brønnøy kommune. Her ligger vi til kai i fem kvarter (1545-1700), og da bare må vi i land. Heldigvis ligger også her hurtigrutekaien lagelig til for strandhogg. Inntrykkene ble såpass mange at Brønnøysund skal du få lese om i en spesialartikkel. 

Landskapet rundt Brønnøysund framstår som langstrakt og relativt flatt. Litt i sørlig lei passerer vi imidlertid et av landets mest særpregete fjell, Torghatten. Det ligger på øya Torget og kan minne om en hatt. Det spesielle er at nær toppen er den gjennomboret av et hull, gravd ut under istiden av is og vann. Selvsagt har et gammelt sagn en annen forklaring, og det interessante med akkurat det sagnet er at flere av de fjellene du har lest om i denne artikkelen, har sine roller å spille. 

Torghatten er så særpreget at hurtigruteskipet tar seg tid til en liten omvei slik at vi akkurat rekker å se gjennom hullet. I det fjerne skimter vi folk som kommer til syne i åpningen, for det er ikke lange turen opp dit, 20 minutter. Men da må man altså ha fast grunn under føttene, ikke skipsgulv. 

 

Neste og siste stopp denne dagen bringer oss til havn i Rørvik (2030-2130). Denne småbyen ligger i Nord-Trøndelag og vi ligger lenge nok til en spasertur. Min opplevelse var svært oppløftende. I Rørvik møtes nord- og sørgående hurtigruteskip. (Vi møtte forøvrig et nordgående skip også mellom Svolvær og Stamsund, til øredøvende tuting fra begge skip.)

Etter avgang fra Rørvik går båten gjennom natten uten stopp. Vi reiser østenfor sol, og sikkert også vestenfor måne, og runder snart inn Trondheimsfjorden. Skipet anløp Trondheim grytidlig og det var for oss tid for å mønstre av. Liggetiden i Trondheim er fra 0630-1000. Trondheim kan du lese om i en lang rekke artikler. 

 

Dette var dag 5 sett med utgangspunkt i Kirkenes. Resterende stoppesteder på hurtigrutens ferd var Kristiansund og Molde samme dag, mens Ålesund, Torvik og Måløy ble anløpt på natten dag 6. Nesten morgen var der et morgenbesøk i Florø før skipet endelig ankom Bergen på ettermiddagen – halvannet døgn etter Trondheim. 5 døgn og 2,25 timer etter Kirkenes.

 

Praktisk

Kartet under viser vår sommerferie med bil i Ofoten, Sør-Troms, Lofoten, Vesterålen og Hurtigruteleia til Trondheim. Det kan jobbes i her og nå, eller utvides i eget vindu ved å klikke på firkanten i øvre høyre hjørne.

Kartet viser med ulike markeringer og farger (1) stasjoner langs Ofotbanen, (2) attraksjoner og (mulige) stopp underveis, (3) overnattingsstedene våre, (4) bilturen og (5) Hurtigrutens seilas fra Stokmarknes til Trondheim. Du kan velge å skjule en eller flere av kategoriene.

 

 

Jeg har i artikkelen lagt inn lenker til, i all hovedsak, artikler på Sandalsand. Videre har du sett en rekke miniatyrbilder fra steder vi passerte underveis, og dersom du klikket på dem vil du ha fått en forstørret opplevelse. Det veier selvsagt ikke opp for ulempen med å ikke å ha vært der, så min oppfordring er å ta hurtigruten langs kysten selv.

Videre vil jeg oppfordre leserne til å bla videre til oppslaget om Bilder fra Nordland. Der finner du fotoalbum fra kommuner omtalt i dette oppslaget, i et større omfang enn i artikkelen, sammen med bilder fra andre kommuner i fylket. Her er mer relatert stoff:

Til slutt: Se hva Hurtigruten AS har av reisetilbud.

 

Kommenter