Pages Navigation Menu

Fiskeværet Å med Norsk fiskeværsmuseum

Fiskeværet Å med Norsk fiskeværsmuseum

Vi er ved veis ende i Lofoten, for lenger går ikke bilveien. I sør og øst er det hav, i vest mektige fjell, men akkurat her finner vi et henrivende gammelt fiskevær med både fiskeværsmuseum og tørrfiskmuseum – samt en mengde nygamle rorbuer til utleie.

 

Et lite overblikk

Ellingsen het de, væreierne i Å fra 1840-tallet til langt inn på 1900-tallet – storhetstiden for væreierne i Lofoten. De bygget Å opp til å bli et av de viktigste fiskeværene i Lofoten. Mot slutten av århundret var det dessuten kommet til en ny væreier, familien Nilsen. Væreierne er nå historie. Igjen står en rekke bygninger i det gamle sentrum; våningshus, uthus, stabbur, rorbuer, trandamperi, brygger, sjåer, smie, butikk og mer. To av bygningene er fredet, andre er underlagt andre vernebestemmelser, og i sum har vi i Å et av de best bevarte og mest komplette gamle fiskevær i landet.

 

I år 1900 forteller folketellingen at det bodde 94 personer på Å. 10 var av væreierfamiliene. 18 personer var tjenere, hvor kun en var i tjeneste hos en fiskerfamilie. 3 personer var i «midlertidig» arbeid hos Ellingsen. 63 personer var fiskerfamilier og husmenn. (Kilde)

 

Nordland - Moskenes - Å - Mengelsdalstinden

Vi skjønner tegningen alt ved parkeringsplassen. Hjell og fjell. Mengelsdaltinden tårner over Å.

 

Faktisk inngår en rekke av bygningene i den mest historiske delen av Å, i et museum som heter Norsk Fiskeværsmuseum. Det tar for seg dagliglivet i fiskeværet fra ca. 1840 og fram til 1960, og gir oss dessuten et innblikk i de siste 250 år med Lofotfiske. For det var Lofotfisket som drev utviklingen av denne landsdelen, og som et godt stykke på vei er livsgrunnlaget også i dag, om enn ikke i Å. Den som kommer hit sommerstid, som vi, kan ikke unngå å legge merke til at dagens hovednæring er turisme – dagsturister som har kjørt til veis ende, og de som har booket seg inn i en av de mange nye og litt mindre nye rorbuene i nærområdet.

De fleste vil parkere litt utenfor sentrum og komme inn til fots, se orienteringen med praktisk informasjon mot slutten av denne artikkelen. Da vil vi komme inn på et åpent område, med flere bygninger mot venstre, uthus og diverse mot høyre – og rett fram den lille vågen i sentrum, Leira, hvor der er blitt plassert en rekke med rastebord å sette seg ned ved.

 

Våningshusene

Vi tar først for oss våningshusene slik vi i dag møter dem. Hovedbygningen, Hennumgården og Øvergården ligger som i en hestesko med hager mellom. Bygningene er fremdeles i privat eie og inn kommer vi ikke. Det kan vi derimot gjøre i det som kalles de historiske hagene mellom bygningene.

 

Nordland - Moskenes - Å - Museum Nord - Norsk Fiskeværsmuseum - Bakeriet (Gammelgården) og Gammelbutikken

Det er trivelig her på «tunet» i det gamle sentrumet i Å. Bakeriet ser vi øverst i bakken til venstre, Gammelbutikken omtrent midt i, og Stornaustet så vidt til høyre.

 

Hovedbygningen er den største bygningen på stedet, og er framdeles eid av familien Ellingsen. Huset ble bygget i laftet tømmer i 1864 og påbygd i 1896. Utvendig kledning, vinduer og det hele er empire og ellers er der sveitserdekor fra påbyggingsåret. Interiøret fortelles å være rikt, blant annet med utskårne møbler. Der er støpejernsovner i de fleste rom. Det sies å ha vært utfordrende å holde det store huset (grunnflate på 190 kvm) varmt vinterstid. Ved hentet man fra andre siden av Vestfjorden, torv ble også brukt, og til og med importert kull fra Svalbard. Elektrisitet ble ikke framført til Å før i 1936.

Fra vinduene kunne Ellingsen, væreieren, eller nessekongen som han og de andre væreierne ble kalt, skue nedover mot Leira. Inn hit kom fiskerne med dagens fangst. Væreieren tok i mot og hadde hjell å henge fisken på. Han tok også ansvar for å levere fisken videre til kjøperne i Bergen eller Trondheim. Han kunne gi fiskerne kreditt for hva det måtte være, han kunne tilby overnatting i rorbuer heller enn å sove under en hvelvet robåt i vintermørket, og han kunne selge både nødvendighets- og luksusvarer fra landhandelen. Væreieren var den som eide landeiendommene rundt Å, hadde monopol på handelsvirksomhet og som regulerte aktiviteten på fiskefeltene. Fastboende husmenn hadde pliktarbeid gjennom året med både buskap og jordbruk.

 

Væreieren var den som eide, fiskeren leide. Væreieren bestemte spillereglene, fiskeren måtte følge reglene. Væreieren hadde utdannelse, fiskeren hadde håp om fiskelykke. Væreieren hadde kontakt med omverdenen, fiskeren hadde havet og bua. (Klevstad, 2011)

 

Øvergården ble bygget mellom 1871 og 1875, og ligger bak og vinkelrett på hovedbygningen. Denne bygningen er fredet og huset en gang mannlige ansatte i fiskeværet. Legg merke til den forseggjorte inngangsdøren midt på. Legg også merke til hvordan malingsfargen varierer mellom hvitt og rødt, avhengig av hvilken side som peker mot allfarvei. Det var svært vanlig på 1800-tallet å spare på hvitmalingen, ettersom den var den dyreste i produksjon og innkjøp. Hvitt ble derfor fargen på forsiden, der gjestende kom forbi, mens rødt eller okerfarger ble reservert baksiden og uthusene, om de da ikke forble upanelt og umalt. Les artikkelen fra Kjerringøy, og merk at Sørlandsbyene ikke ble hvite før i vår tid. Det stod et annet hus her før, Borgstua.

Hennumgården finner jeg ingen informasjon om på nett. Ettersom den framstår som privat var jeg heller ikke borte for å se nærmere på den. Det var her væreier Nilsen holdt til. De to væreierne i Å må ha kommet godt utav det. De bodde nært, og de fordelte eiendommer og aktivitet mellom seg. Uthus og rorbuer ble gitt litt ulik maling på karmer og desslike, for å vise hvem som eide hva.

 

Bakeriet, butikken og husmannsgården

Bakeriet er det mest omtalte på flere nettsteder. Det ble bygget i 1844, brant og ble gjenoppbygget i 1888 i sen-empirestil. Riksantikvaren har fredet bygningen. Steinovnen er opprinnelig og er fremdeles i bruk. Den fyres på bjørkeved og her kan man kjøpe de berømte kanelsnurrene og andre bakervarer. Bygningen kalles også Gammelgården.

Butikkens eldste del ligger til venstre, oppå en mur av naturstein. Her hadde det vært handel siden 1830-tallet, men bygningen ble ført opp etter enda en brann i 1890. Dessuten er bygningen blitt utvidet et par ganger. Uansett: Her var det både kolonialhandel, postkontor, godsekspedisjon og fiskeforretning. Idag er det her vi faktisk løser billett til Fiskeværsmuseet, blir elskverdig ønsket velkommen av en vertinne i autentisk drakt, og kikker rundt i det som både er et museum og en suvenirbutikk. Vi kikker litt opp trappa til der det en gang var postkontor og dampskipsekspedisjon.

Etter råd fra den vennlige og smilende ekspeditrisen, som ikke er lokal (heller ikke fra Øst-Europa som alle andre i turistnæringen i Lofoten i sommersesongen), så inntar vi en kopp kaffe og noe å bite i, i kafeen under butikken. Det er en god idé.

Husmannstua er neste stopp for vår del. Denne gulmalte bygningen er faktisk ikke bygget på stedet, men flyttet fra en gård i Beiarn i 1925. Siden er et tilbygg kommet til. Uansett, her får vi et inntrykk av at forskjellen mellom væreier og husmann kunne være stor. Ikke for det, husmannsstua er innredet som noen og enhver kan forholde seg til. For det er denne delen av museet som trekker linjene opp i mot vår tid. Det er ikke husmannen og hans familie vi får stifte bekjentskap med, men heller livet på 1950- og særlig 1960-tallet. Interiøret er helt herlig, og jammen setter ikke museumsvertinnen i med en stev. Helt herlig. De gamle husmenn rundt her fikk leie litt slåttemark til å fore opp noen få husdyr. I bytte fikk de arbeidsplikt hos væreieren. Uansett, vi kikker oss rundt i et par etasjer og gleder oss over samlingene.

 

Og en dag dukket den første motorbåten med styrhus opp på fiskefeltet… «saufjøs», gapskrattet noen. Det fortelles med krav på sannhet at noen unge spøkefugler i et fiskevær – i ly av nattemørket – så sitt snitt til å legge torv på styrhustaket for riktig å understreke det forsmedelige i «bønder på havet…» Folkfliren lå på lur – som den så ofte gjør overfor det som er nytt og uvant. (Røde, 1996)

 

Uthusene: Stornaustet, trandamperiet, vedskjåa og smia

Ved Leira, eller vågen, finner vi en serie bygninger som må tas nærmere i ettersyn. De er alle tilgjengelige for besøkende og tilhører Fiskeværsmuseet. Leira er gjennom mange år blitt gjenfyllt og brygger blitt bygget. Tidligere lå Stornaustet ved bunnen av vågen inn av en sandstrand, og båtene kunne bli trukket helt inntil veggen. Likeså lå Hovedbygningen vesentlig nærmere vannkanten enn i dag, og Vedskjåa kunne få sine forsyninger med ved enkelt og greit fra båtene i Leira. Her kan vi også skyte inn at forskjellen mellom flo og fjære er hele fire meter.

Stornaustet lever opp til navnet. Det har en brei front mot Vågen, er noe tilbaketrukket i vår tid, men opprinnelig rakk strandkanten helt inn. Byggeåret var 1844. Det fortelles at enkelte av de tilreisende fiskerne fikk leie båtplass her mellom sesongene. De minste robåtene kunne henges under taket, de større ble trukket inn. Det var robåter som dominerte fisket ut fra Å inntil motorbåtene begynte å overta omlag fra første verdenskrig. Her er det bare å vandre rundt og beskue alt som finnes av båter og ikke minst utstyr, i to etasjer.

Trandamperiet ligger litt bortenfor naustet, ved inngangen til Leira. Bygningen ble oppført i 1850, men det anlegget som nå står inni er fra Hopen på Austvågøya. Tran ble brukt som lampeolje, til å lage husmaling og å impregnere lær og skinn. Det skal ha vært en stank uten like den gang, men det var stanken av penger brukte man å si. Vi kan lese at museet faktisk produserer tranmaling også i vår tid. Det vanligste måten å produsere tran var å la den ligge i en tønne over uker og måneder. Med tiden vil tranen legge seg øverst i tønna. Peter Møller kjenner vi fra dagens tranflasker. Han oppfant i 1854 en gryte med dobbel bunn og doble sider. I hulrommet var det kokende vann. Den framstilte tranen var av en mild (vel, vel) type og glimrende for medisinbruk. Så sa man, og gjør vi fremdeles.

Vedskjåa er faktisk noe av det første vi møter når vi kommer inn på «tunet» i Å. I gamle dager var det et oppbevaringssted for store mengder bjørkeved. Den ble saget, kløyvd og lagret. Andre etasje ble brukt som tørkeloft og matoppbevaring. I vår tid er der litt utstilling her inne, kunne vært mer, men der vises en liten film om historien til Å.

Like bak finner vi også en smie, blant annet.

 

Hva mer?

Lofoten tørrfiskmuseum på den gamle fiskebryggen kan vi lære oss historien om tørrfisk. Museet har redskaper og viser film. Det er etter hva jeg forstår et foretakende fra et par som primært driver utleie av rorbuer. Vi gikk  ikke over der på vårt dagsbesøk, men det skal være et godt museum og omvisningene er verdt å få med seg. 

 

Nordland - Moskenes - Å - Lofoten tørrfiskmuseum

Lofoten tørrfiskmuseum i Å

 

Her kan det passe å skyte inn at den skreien som landes i Lofoten, blir hengt på hjell og tørket. Tungene skjæres som kjent ut, det er en delikatesse flere steder. Hoder skjæres av, og tørkes også på hjell. Tørkede torskehoder går til Afrika og særlig Nigeria. Der males de opp, og pulveret brukes både som smakstilsetning og proteintilskudd i kostholdet.

Skrotten henges altså på hjell. Etter noen måneder i vind og blest tas den tørkede fisken inn i store lagerhaller for videre tørking, lagring, sortering og eksport. Markedet er i all hovedsak Italia. Italienerne er krevende på smak, de vil ha skikkelig stoccafisso. Først graderes fisken i prima, sekunda og Afrika (tertia). I den første klassen sorteres den tørkede torsken i tolv varianter, i den andre i seks. Minst. Dessuten vil de i Sør-Italia ha fisk fanget i Vest-Lofoten, mens de i nord vil ha den slankere versjonen fra Øst-Lofoten. Det skal ikke være lett.

La meg så legge til at bacalao som vi kjenner fra besøk til Spania, eller bacalhau som det heter i Portugal, ikke er tørrfisken fra nord. Bacalhau er for portugisere, brasilianere og andre på den vestlige halvkule ensbetydende med Norge. Den fisken de får er derimot den saltede klippfisken (primært) fra Møre. Før i tiden ble den saltet og lagt på klipper, nå saltes den bare og tørkes innendørs. Den islandske versjonen av den nordnorske tørrfisken uten salt, blir forresten ikke tørket på hjell. Store haller har nemlig rikelig tilgang til billig jordvarme.

Det gamle bygningsmiljøet i Å omfatter også en gravhaug fra jernalderen eller middelalderen, og en korskirke fra 1817. Til museet hører også en gammel rorbu hvor man kan få guidet omvisning flere ganger i løpet av en sommerdag. Det ble vi for seine til, de gode kanelbollene i kafeen får ta skylden for det. Rorbua er todelt som de gjerne var utover på 1800-tallet. Nær inngangen er der et rom for oppbevaring og klargjøring av fiskeutstyr, innerst er soveromsfløyen.

Den som vandrer litt utenfor det tette området med bygningene som er beskrevet ovenfor, vil lett komme til rorbuer av moderne type. Overnattingsmulighetene er flere, og enkelte spisesteder lar seg også oppdrive utenom det som museet driver. Det siste jeg vil nevne er at man fra parkeringsplassen bør spasere litt sørover over bergnabbene og ned mot sjøen. Sku sørover mot sydspissen av Lofoten, videre mot Værøy om været er godt, og ellers er der høye nok fjell å skue opp mot i vest. Utsikten der oppe fra er god, men den fikk jeg ikke med meg. 

Jeg har vel latt det skinne gjennom at Å var en henrivende opplevelse, et av de største høydepunktene under min Lofotenferie. Det er bare å planlegge neste ferie og inkludere Å i planene.

 

Praktisk

I det tidligere fiskeværet Å bedes besøkende gå kjøkkenveien, nærmere bestemt spasere inn i det kompakte lille tunet som utgjør sentrum. Bilveien, E10, ledes gjennom Å-tunnelen ut på en stor parkeringsplass. Det er her en kiosk og suvenirbutikk med toalett. Det er laget en gruset turvei nedover til det gamle fiskeværet, og det er den vi skal følge. De som skal til campingplassen eller har bestilt rorbuer kan likevel kjøre gjennom sentrum. Parkeringsplassen er gratis.

 

 

Norsk fiskeværmuseum er del av regionmuseet Museum Nord, som har en veldig spartansk omtale av museet. Det har ikke noen egen nettside heller lengre. Følgelig må vi gå til internettets arkiv, Wayback Machine, for å finne ut av hvordan de tidligere beskrev seg og sine attraksjoner. Lofoten tørrfiskmuseum er også lite tilgjengelig på internett. Den beste, og nær sagt eneste, omtalen jeg har kommet over, er hos NordNorge.

Hva med turistinformasjon? Lofoten.com anbefaler pussig nok 1,15 time til besøket, og har et innhold som virker å være kopiert fra fiskeværsmuseets egen beskrivelse – som ikke lenger finnes. Videre kan vi finne en grei omtale av samme museum på en «fake» kommuneside. Moskenes kommune selv har ingenting. Turistnettstedet NordNorge har derimot en meget god omtale av både fiskeværmuseet, og av rorbuenes opprinnelse. Regionens egen turistnettside Lofoten.info har på sin side kun en omtale av trandamperiet. Samlet sett er turistinformasjonen for Å et begredelig kapittel, som den er for resten av Lofoten: Springende, tilfeldig, produktfiksert mot de som har betalt for det, og svært lite informativ.

Den som vil lære mer om Å skal her få et knippe lenker til andre nettkilder. Lofoten.info har en grei introduksjon til Lofotfisket og en artikkel som går enda lengre tilbake i tid. Den siste er egentlig utdrag fra boken Veiviseren til Lofotens historie (redaktør Gro Røde, 1996), her lenket til Nasjonalbibliotekets skannede versjon. Den beste er imidlertid NTNU-oppgaven forfattet av Jonny Alfred Klevstad (2011) om Væreiergården på Å (pdf).

Vårt besøk var et dagsbesøk, men du bør sjekke ut overnattingsmulighetene. Selv var vi var på bilferie i Lofoten, som del av en større bilferie i flere deler av landsdelen. Under disse to lenkene vil du finne et vell av ideer og inspirasjon til hva annet du kan oppleve i Lofoten.

 

Kommenter