Pages Navigation Menu

Byvandring på Lillehammer

Byvandring på Lillehammer

Bli med på en kunst- og kulturvandring i Lillehammer sentrum. Rundturen på seks kilometer ut fra jernbanestasjonen kan gjennomføres på en dag, men du vil sannsynligvis ønske å splitte den opp i mindre deler. Underveis skal du få vandre i trivelige sentrumsgater og oppsøke det meste av hva byen har av attraksjoner. 

 

Korthistorien om Lillehammer og vår vandringsrute

Lillehammer er i dag en kommune med drøye 27.000 innbyggere, men da den fikk kjøpstadrettigheter i 1827 bodde det bare skarve 50 sjeler her. Befolkningen økte raskt, og de fleste bodde ved Hammer gård, like nedenfor dagens Lillehammer kirke.

Et par tiår senere hadde folketallet økt til rundt 1000, og da Eidsvollbanen ble et faktum i 1852 ble Lillehammer et enda viktigere knutepunkt for transportlinjen nord-sør på Østlandet. Ved Hammer gård møttes Den trondhjemske hovedvei og veien opp fra ferjestedet ved Mjøsa. Her hadde det forøvrig vært bosetting svært langt tilbake i tid, også enda lengre tilbake enn da de to birkebeinerne tok med seg den unge kongssønnen Håkon over fjellet til Østerdalen i 1205.

Det var likevel litt nord for Hammer gård at byen skulle vokse fram, godt hjulpet av den industrielle aktiviteten som vannfallet i Mesnaelva ga grunnlag for. Helt nederst ble det anlagt et pukkverk, lenger oppe fikk vi en kartongfabrikk, og enda lengre opp etablerte en ullvarefabrikk seg i 1887 og en knappefabrikk i 1922. Begge holder ut fremdeles. Langs elva har det selvsagt også vært mølledrift og bryggeri, foruten et bomullsspinneri enda lengre oppe. Stampesletta med sine OL-anlegg fikk sitt navn av stampemøllene, den gang man hakket kluter og filler i stykker for å framskaffe nok lo til å framstille vadmel og ullfilt.

Ved inngangen til 1900-tallet begynte byen virkelig å plassere seg på kartet. Tannlege Sandvig hadde fått interesse for alt mulig gammelt, og snart fikk vi utstillinger av hans samlinger på Maihaugen. Ved utgangen på 1900-tallet var det olympiaden som skulle sette sitt sterke preg på byutviklingen og det gjør den ennå i form av alle idrettsanleggene og den turisme som lekene ga sitt til å promotere. Ikke for det, de er nok flinke til å klare det selv uten ekstern drahjelp, lillehamringene. Bare se på kunstmuseet i sentrum.

 

– I’m thinking Lilyhammer! – Why do you wanna go to Lilyhammer? – Haven’t you seen the Olympics from ‘94? Clean air, fresh white snow, gorgeous broads – it was beautiful. (Frank Tagliano, Lilyhammer)

 

Her skal du få de senere omtalte attraksjoner plassert i et kart, og med en omtrentlig vandringsrute inntegnet mellom (noen av) dem. Ruten er forenklet i forhold til å se alle omtalte attraksjoner, og særlig kunstverkene. Bruk derfor gjerne kartet som en indikasjon og forslag som du kan ta med på veien, på din smarttelefon.

Klikk på markørene for mer informasjon, zoom inn og ut, klikk på firkanten øverst til høyre for å se kartet i full skjerm.

 

 

Lillehammer stasjon og jernbanetorget

Vi starter ved den kombinerte jernbanestasjon og bussterminal, eller skysstasjon som det står skrevet på veggen. Jernbanens bygg ble innviet i 1894, men nybygget ved siden av kom til godt over hundre år etter. Dersom man går mellom de gamle stasjonsbyggene, ikke gjennom, vil man allerede her merke sporene av Vinter-OL i 1994, nemlig med en markering i bakken. Når vi kommer ut på Jernbanetorget, den store vide plassen som åpner opp byens sentrum for oss reisende, så ser vi opp til flere kunstneriske utsmykninger – foruten en del grelle bygg borte til venstre.

I bakken finner vi et visdomsord, som det forøvrig er flere av rundt om i byen. Til venstre over plassen finner vi en spennende inngang til en gangvei, kunstnerisk utformet av Kristian Blystad. Til høyre ser vi først en stålskulptur signert Espen Gangvik. Like bortenfor finner vi Lillehammers mest spektakulære kunstverk.

Antony Gormley, mannen som kopierte sin egen kropp i jern gjentatte ganger og plasserte kopiene rundt om i Stavanger, har laget en meget spennende installasjon inni det som tar preg av å være en undergang på bakkenivå (utformet av Snøhetta).

Vi skal nå inn i byen, men tar med oss noen bevingede ord på veien, og enkelte bilder som illustrerer teksten så langt.

 

Den største idrettsbegivenhet på norsk jord er et avsluttet kapittel, og ble en langt større suksess enn selv de mest optimistiske kunne forestille seg. (Audun Tron, ordfører)

 

 

Sentrumsgatene

Vi går nå rett fram, opp til Stortorget. Midt imot ser vi det gamle Norges Bank-bygget som nå benevnes Hvelvet og inneholder blant annet restaurant. Til venstre har vi det flotte bygget til Lillehammer kunstmuseum som ble bygget like før OL. Her og ellers i sentrumsgatene finner vi en rekke kunstverk i det offentlige rom, beskrevet i neste sekvens.

Vi skal først holde oss til gatene, og lar oss da undre over at byen prioriterer å bruke sin fremste åpne plass som parkeringsplass. Dersom vi går rundt kunstmuseet og videre oppover kommer vi straks til byens hovedgate. Som seg hør og bør heter den Storgata. Her er heldigvis bilene borte, for det er gågate fra ende til annen. Den påkaller uten videre minnene fra de famøse dagene i februar 1994 da det var rimelig stinn brakke her. På en vanlig dag over 20 år seinere er det ikke slik, men likefullt er det en gate som gir en flott opplevelse å vandre i. Legg merke til fasadene, kikk opp og kikk inn. Det er bemerkelsesverdig hvor mange bygg som er beholdt fra «gamle dager».

Senere på denne vandringen skal vi til Maihaugen, og der har de bygget opp en utendørs museumsavdeling som bærer navnet Byen og er skiltet Storgata. Det er inderlig å håpe at Lillehammer tar vare på bygningene i den opprinnelige Storgata også, og ikke lener seg tilbake fordi noen av bygningene er omgjort til museum lenger oppe i lia.

Vi skal til venstre, eller nordover. Snart møter vi det andre spennende gateløpet i Lillehammer, nemlig Elvegata. Gå gjerne oppover her, sjekk ut restaurantene langs elva og stopp opp foran de gamle lokalene til Lillehammer bryggeri. De er uten originalt innhold, men med levende aktivitet likevel.

Elvegata løper parallelt med Mesna. Kryss elva over den gamle Mesna bru med sine smijernsgelendere, og ta en kikk på fossen nedenfor. Vi er nå på Lilletorget og skal belage oss på en lang transportetappe videre oppover. Den som vil rundt i Lillehammer må nemlig være mentalt innstilt på oppoverbakker.

Kikk først på bildene her, og gå deretter over til neste sekvens som omhandler kunst i byens sentrum. Deretter skal vi til OL-anleggene og noe til.

 

Kunstmuseum, gallerier og skulpturer i sentrum

Lillehammer er en by for de store anledninger, som De olympiske leker. Derfor må byen selvsagt også være rikt utsmykket med kultur innenfor det utvidete kulturbegrep. Ved Stortorget finner vi det til gagns.

Rundt plassen finner vi nemlig en rekke kunstverk i det offentlige rom. Rett fram og til plassens høyre side når vi kommer fra Jernbanen, har Gunnar Torvund signert en utsmykning av en trapp. Går vi opp den finner vi den lokal-nasjonale skulptøren Rolf Lunde sin Slave, en bronseskulptur i fontene som mest av alt minner om en viss tenker. Når vi går litt tilbake til fasaden til det gamle bankbygget finner vi en stor skulptur i granitt signert Dyre Vaa. Den forestiller Anders Sandvig, mannen bak samlingene på Maihaugen.

Ved nordre ende av plassen finner vi som nevnt Lillehammer kunstmuseum. Museet er omtalt i en spesialartikkel. Legg merke til skulpturene laget av Bård Breivik foran museet, og fortsett så bortover Kirkegata et stykke. Der finner du en birkebeiner med unge i armene, på ski i bratt nedoverbakke. Sivert Donali har fått til et virkelig dynamisk uttrykk her.

Når vi kommer opp til Storgata (forbi et piktogram fra De olympiske leker) er det ganske mye å merke seg. I en sidegate finner vi Galleri Zink som ikke Sandalsand fikk anledning til å besøke. Derimot finner vi mot sør i gaten to viktige utsmykninger av typen kunst. Sigrid Undset bodde på Lillehammer i en årrekke (vi skal straks besøke hennes hjem), og kommunen har beæret henne med en fullfigur statue foran rådhuset. Omtrent like over gaten finner vi en byste av Sigvard Larsen. Han var politibetjent og tok initiativ til landets første politilov.

Vi gjør vendereis, for vi skal bort til Lilletorget. Her finner vi Rolf Lundes gjengivelse av Ludvig Wiese, i bronse, i helfigur. Wiese har også fått en gate oppkalt etter seg i byen, og det er vel rett og rimelig all den tid han er blitt tilskrevet æren for at Lillehammer fikk kjøpstadstatus. Det er nok ikke helt korrekt, men han ble byens første ordfører og var sentral i forretningslivet i byen.

 

Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk

Nå er det altså at vi er kommet ut for en lang transportetappe. Følg med på kartet dersom du går, eller dersom du velger annet framkomstmiddel enn apostlenes hester. Vi skal nemlig hjem til byens store forfatterinne, og jammen ikke en av de største også i Norge og verden forøvrig.

Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur i 1928 og hun bodde her fra 1919 til sin død i 1949. Les spesialartikkelen fra hjemmet hennes kalt Bjerkebæk og se der flere bilder enn disse tre.

 

Stampesletta med ishallene

Vi går nå inn i OL-modus, men kan overhodet ikke glemme kulturbegrepet i form av kunstnerisk utsmykning. Like over veien for besøkssenteret for Bjerkebæk finner vi store parkeringsplasser og to store ishaller. Håkons Hall og Kristins Hall ble begge bygget til Lekene i 1994.

Legg merke til kunstverkene mellom hallene. Lengst i nord finner vi nok et piktogram, videre innover finner vi Kyrre Andersen og Liv Anne Lundberg sin «Lysskulptur». Mellom hallene står tre nakne menn i stram givakt. Det er «Mann med liten håndbevegelse» av Istvan Lisztes. Like bortenfor står det som minner om et vikingskip, men tittel og kunstner framstår som lite bekjentgjort.

Herfra skal vi enda lenger opp i skråningen over Mjøsa.

 

Lysgårdsbakkene

Stampesletta bortenfor ishallene er en stor flate som delvis er omgjort til fotballbaner. Her skal vi ganske enkelt følge skråningen oppover til vi møter på bilveien. Da fortsetter stigningen enda litt mer. Målet er hele tiden klart å skue. Til høyre (sør) for Lysgård og gårdens jorder kneiser nemlig Lysgårdsbakkene. Hoppanlegget er i aktiv bruk, og bra er det etter så mange år uten ny olympisk tjeneste.

Den som har gått nok for dagen kan nøye seg med utsikten. Vi andre fortsetter oppover, helt fram til stadion. Her er det et viktig poeng: Hvem husker vel ikke Kronprins Haakon som jogget opp trappene med OL-fakkelen i sin hånd for å tenne den store fakkelen? Her kan du gjøre det samme. Trappen står der fremdeles, den gynger når du går opp, men til topps kommer du.

Hoppbakkene er et imponerende skue.

 

You have presented to the entire world – the best Olympic Winter Games ever! (Juan Antonio Samaranch, President i IOC )

 

Mens vi også minnes vettene som strømmet ned hoppbakken under OLs åpningsseremoni og Espen Bredesen sin gullmedalje, fortsetter vi tilbake langs samme bilvei, men holder nå til venstre over Finna trebro, flyttet hit fra Vågå. Den krysser Mesna og vi ser Lillehammer Hotel like bortenfor. Byens store turisthotell holder fremdeles høy kvalitet, noe ikke minst deres Art Gallery er bevis for. Den som ikke bor her, bør snarest kikke innom og beskue galleriveggen samt rommet med bilder av Europas kongelige. Hotellet var nemlig VIP-hotell under OL. En plakett fra IOC-presidenten takker for det, og et eget rom er avsett til bilder av kongelige og andre viktige personer som var her under vinterlekene i 1994.

 

Maihaugen friluftsmuseum

Vi skal videre til Maihaugen, ikke lange veien bortover fra hotellet. Maihaugen har så mye å tilby i form av opplevelser at omtalen er lagt ut i en spesialartikkel. Inne på museet finner vi Garmo stavkirke som også er gitt spesialomtale.

Det må nevnes at området er stort, spennende og en nødvendig del av ethvert besøk til Lillehammer. Merk at vi her finner Friluftsmuseet som utendørs spenner over mange hauger, en rekke gårdstun fra Gudbrandsdalen, smådammer og nyere boliger fra de siste 150 år. Dessuten finner vi på området hele tre innendørs museer i form av Maihaugenmuseet, Postmuseet og Norges Olympiske Museum.

 

Retur til sentrum

Vi forlater Maihaugen med alle museene og bygningene og skal tråkle oss litt nedover mot sentrum igjen. Like nede i veien tar vi inn Mejdells gate rett over veien for Sykehuset Innlandet med den begredelige høyblokken. Mejdells er derimot en fryd for øyet, og da i særdeleshet de vakre boligene som kranser gateløpet. Gå bortover og sving så nedover Bankgata et stykke.

Når vi kommer videre nedover skal vi ta peiling på de mer monumentale deler av Lillehammer. Som perler på en snor ligger de, Den Høyere Almueskole (1858), nå videregående skole, Søndre Park og Lillehammer kirke (1882) nederst. Her ligger også Hammer gård med de tidligste bosettingene i byen.

Enhver by skal ha sin park, og i Lillehammer har de Søndre park. Den ble anlagt mellom 1885 og 1894 med inspirasjon fra den store verden, og selvsagt med en videreutvikling gjennom over hundre år med skiftende parkidealer. Her finner vi høye trær, blomster og busker, vannbad og skulpturer – og en kafé. Det er nok greiest å komme her sommerstid, når også kafeen holder åpent. Da er det mulig å ta skulpturene nærmere i øyensyn, både «Leda og svanen» i dammen og bautaen over Lumholtz. Et monument over rektor Lange står i skoleparken.

Lillehammer kirke er i nygotisk stil og framstår som meget rak og stram i formene, med et spir som rager svært høyt til værs. Ved kirken står en stolt skulptur av misjonæren Lars Skrefsrud og en annen av Tårnpetter, en heller trist skikkelse.

Dessverre fikk jeg ikke besøkt noen av disse sistnevnte attraksjonene under mitt korte besøk til Lillehammer, så det får bli til neste gang. Vi runder av med å svinge innover mot jernbanestasjonen igjen. På veien passerer vi Kulturhuset Banken. De staselige lokalene til sparebanken ble oppført i 1889. Her finner vi i dag konsertsal, restaurant og flere mindre saler brukt til utleie. Foran Banken ligger ytterligere et av byens visdomsord nedfelt i bakken.

Her er bilder fra denne delen av turen.

 

Andre besøksmål nær sentrum

For den som ikke får nok av idrettsanlegg og enten bare vil oppsøke dem, eller faktisk selv bruke dem, må nevnes Birkebeineren Skistadion noen få kilometer i østlig retning.

Videre skal nevnes Fabrikken som huser en rekke virksomheter knyttet til kreative næringer og kulturyrker. De holder til i en nedlagt møbelfabrikk ved Mesna.

Man kan fortsette nedover elva til Mjøsas bredde. Ved Strandpromenaden kan man promenere, men også beskue Hilde Aagaards røde rammeskulptur «Wall of sorrow / wall of joy«. Når man først er kommet ned til vannet, kan de ivrige vandre over broen til kaien hvor Skibladner legger til. Lillehammer er jo nordlige endestasjon for verdens eldste hjuldamper i drift.

 

Les mer

Denne artikkelen er resultatet av en førstegangsbesøkendes to-tre dager på Lillehammer, med noen få timer tilgjengelige på ettermiddagene. Følgelig vil lokalbefolkningen kunne oppleve at enkelte skulpturer er oversett, enkelte attraksjoner forbigått, og at andre kun er stemoderlig behandlet. Det kan så være.

For den som forbereder sitt besøk er det nyttig å lese seg opp på tilbudet til den offisielle turistinformasjonen. De holder fysisk til på jernbanestasjonen.

Lillehammer Museum, paraplyorganisasjonen som står bak alle museene i byen, har forbilledlige presentasjoner på sin side. Videre er Kunstmuseet sin nettside også meget god, og selvsagt bør kommunen konsulteres blant annet for historieframstilling. Av andre nettkilder (og apper) må nevnes VisitNorway (dessverre svært infisert av produktplassering) og Tripadvisor.

Lenker til Sandalsands spesialartikler fra Lillehammer ligger i teksten over. Se oversikt over alle artikler fra Lillehammer.

Dersom du er interessert i vandringer i andre norske byer, kan du finne dem under menyvalgene om Byer og steder, og Urbane fotturer.

 

Kommenter