Pages Navigation Menu

Blåfjellgruvene – Hva de var og hvor de er

Blåfjellgruvene – Hva de var og hvor de er

Bergverksdriften i Sokndal strekker seg flere hundre år tilbake i tid, men den første industrielle virksomheten kom i Blåfjelldalen på slutten av 1800-tallet. Antatt rike forekomster av jernmalm gikk det rykter om også over Nordsjøen, og engelskmennene lot seg friste til å starte et bergverkseventyr.

 

Bakgrunn

The Norwegian Titanic Iron Ore Company Ltd, et selskap med hovedkontor i Leeds kjøpte i 1863 opp rettighetene og satte i gang en intensiv utbygging og utvinning som varte i kun 12 år. Britene hadde lete- og forsøksaktivitet flere steder i Dalane og Sokndal, men de samlet seg etterhvert om Blåfjell. Den ilmenittmalmen man utvant i fjellet her inneholdt både jern og titan, gjerne kalt titanjernmalm.

Allerede i 1864 startet gruvedriften og parallelt begynte man å legge et jernbanespor fra Blåfjell 106 moh. ut til Rekefjord ved kysten. Strekningen var på 8,5 km, men sto ikke helt ferdig før i 1870. Først tidlig i 1874 ble det satt inn damplokomotiv i driften. Før banen ble ferdigstilt ble malmtransporten utført med bruk av hest og kjerre. På den bredsporete banen rullet det tilsammen 20 vogner og to hestetraller. En vogn kunne ta seks tonn malm. Hvert vognsett besto av fire vogner og en hestetralle. På sistnevnte sto to svære engelske bryggerihester når tyngdekraften spilte på lag i øvre del av traseen. Nede på flatene steg hestene av og trakk vognene videre ut mot Rekefjord. En siste omlasting til hest og vogn måtte til før man endelig kunne laste ombord i skip for frakt over Nordsjøen. Malmen ble eksportert til Yorkshire og Middlesbrough for smelting. Det måtte man, for ilmenittinnholdet gjorde at malmen hadde en høyere smeltegrense enn hva norske jernverk kunne håndtere. Bryggerihestene trakk deretter de tomme vognene tilbake til gruvene.

 

Rogaland - Sokndal - Blåfjellgruvene

Et blikk inn i plattformgruva, gjennom sprinklene i gjerdet.

 

Gruvedriften og logistikkløsningen var knapt kommet i gang for fullt før den ble nedlagt. Siste ordinære år med utvinning av jernmalm fra gruvene i Blåfjelldalen var 1875. I løpet av de årene gruvedriften hadde vært i sving hadde man eksportert ca. 90.000 tonn titanholdig jernmalm (høyst usikkert tall, kildene oppgir alt fra 72.000-100.000) og sysselsatt opp mot 70 mann i gruvene og kanskje så mange som 200 i malmtransport og bygging av jernbane. Svært mange hadde dette som deltidsarbeid, og behovet for arbeidskraft varierte sterkt fra år til år, og gjennom årstidene. Aktiviteten må uansett ha vært en god inntektskilde for et fattig samfunn som ellers livnærte seg på kombinasjon av jordbruk og fiske. Den gang sto særlig Blåfjell, men forsåvidt også Koldalgruvene i Egersund, for nesten all norsk eksport av jernmalm.

I fra bedriftshistorien til Titania kan vi lese litt om livet i Blåfjell. Det var håndmakt som ble brukt for å hogge i fjellet. Feiselen (en mellomting mellom hammer og slegge) gikk taktfast til strofene i feiselsanger framført av basen i arbeidslaget. Hvert lag hadde sin bas. Han forhandlet akkord og sto for den minering som måtte til. Videre sang han, og for det måtte han ha god røst, for sangen skulle også høres når det ble skutt og store steiner ble fjernet med spett. Basens «fyr i fjellet» var jevngodt med fagbrev. Malmen ble fraktet ut fra fjellet i bårer, trillebårer og i små vogner. Utenfor ble den dumpet på plattformen hvor skjeiderne delte malmen opp ytterligere og sorterte den etter kvalitet.

Nedleggelsen hadde flere forklaringer. Det var en tungdrevet gruvedrift, og det var svært varierende priser på verdensmarkedet for det produkt man hadde å selge. Når så selveste direksjonsformann Jermiak Bourne Faviell døde, den drivende kraft og store inspirator for den engelske bergverksdriften i Sokndal, så gikk det fort mot nedleggelse. Avhending av verdiene skulle imidlertid ta mange år, og en del krefter ivret for å ta opp driften igjen. Prøvetaking ble gjort, men det var først ved århundreskiftet at en begrenset produksjon kunne ta til – for så å avvikles også den.

Geologiinteresserte vil like å vite at i Sør-Rogaland ble bergarter og malm dannet for 920-930 millioner år siden på en dybde av 20-30 km. Jordskorpens bevegelser og erosjon har gitt det landskap vi i dag kjenner, og som gjør denne delen av landet helt spesiell. Feltene i Sokndal består av tre hovedtyper av bergarter: Anortisitt (mye her, i Canada og på Månen), noritt (oppkalt etter Norge) og mangeritt. Ilmenittmalmen forekommer i alle tre, men i anortositt spesielt. Blåfjell ligger i nordre ende av et felt med norittiske bergarter omringet av svært mye anortositt. Vi er i hjertet av det som nå kalles Magma Geopark. Den forretningsmessige interessen i dette området har vært knyttet til forekomsten av grunnstoffet titan, som man utvinner fra det svarte mineralet ilmenitt (FeTiO3). Ilmenitt inneholder også jern og oksygen.

Vi kan legge til at bergverkshistorien er en sentral del av Norgeshistorien, og at bergverksindustri har satt sitt preg på mange lokalsamfunn. Bare tenk på at Bergstaden Røros er blitt vernet som UNESCO verdensarvsted, at Blaafarveværket idag er et yndet reisemål, og at Allmannajuvet med sin bergverksdrift nylig er rustet opp til å ta mot mange flere veifarende enn noen gang. Gruvedriften i sistnevnte hadde noe av den samme utvikling og kortlivede historie som Blåfjell. Les mer om gruver og skjerp i Rogaland og malmbergverk i Norge

Gruvedrift er ikke bare historie, det er noe man kan oppleve i Sokndal også i dag. Noen år etter nedleggelsen i Blåfjell, startet Titania i 1916 sin virksomhet under bakken på Sandbekk og drev den fram til 1965. De startet produksjonen fra dagbruddet på Tellenes i 1960 og har fremdeles utvinning av ilmenitt der. Ved Rekefjord brytes det ut pukk i to dagbrudd, et på hver side av fjorden.

 

Rogaland - Sokndal - Blåfjellgruvene

Det ble lødd en del stein for å sikre jernbanen inn til Blåfjellgruvene. Denne svingen viser det best, men om man lener seg ut for kanten langs nær sagt hele traseen vil vi få samme inntrykk.

 

Opplevelser

Vi skal inn Blåfjelldalen på grusdekket bilvei. Se kart og praktisk informasjon under neste overskrift. Vi velger selvsagt å la bilen stå på den godt opparbeidete parkeringsplassen ved inngangen til dalen. Derfra er det knappe 3,5 kilometer slakt innover på den traseen jernbanelinjen ble lagt. Selve jernbanesporene ble fjernet kort tid etter nedlegging av gruvedriften, men veien består. Fyllinger, steinmurer, sprengte passasjer og lengst inne gruveinngangene vitner om aktivitet i en svunnen tid. Det er en fin og slak fottur innover dalen i naturskjønne omgivelser. Underveis passerer vi den berømte Ruggesteinen.

Det aller første vi merker oss er den plattform som er bygget opp på hver side av veien, like foran gruveinngangene. Det ser ut som en flat steinfylling som er gjennomskåret på midten, og er det også. Inn her gikk jernbaneskinnene på bakkeplan. Det gjorde at toppen av vognene kom noenlunde på høyde med plattformgulvet (perrongene), noe som var svært praktisk når man skulle tømme malmen over i vognene.

Der var ca. 20 små og store gruveinnslag som det ble jobbet med gjennom de årene det var aktivitet inne i dalen. Den store plattformgruva er den vi først og lettest legger merke til. Den har størst åpning og ligger lett tilgjengelig nederst i den bratte fjellveggen. Inngangen er i vår tid sperret med et stort gjerde. Like over denne inngangen ligger det største av innslagene, Mellomgruva (Storgruben). Malmen fra denne ble tømt ned en styrtrenne av lødd stein vi ser til høyre for inngangen til plattformgruva. Der ble malmen sortert og gjort klar for transport ut til kysten. Toppgruva ligger øverst, men vi ser en hel rekke huller i fjellveggen oppetter. Toppgruva har to innslag, begge med gjennomslag til andre siden av fjellet. Malm herfra ble sendt ned med løypestreng til ytre del av plattformen.

Raset og Mellomraset ligger som små innslag sør for banen, før vi kommer til plattformen. Nyraset ligger på andre side av elva. Der ble bebyggelsen på stedet samlet. To brakker (bergstuer), en kontorbygning, to smier og tre utendørs latriner. Lengre bort la man et materiallager og kruttlageret, fornuftig nok. Det engelske gruveselskapet bygget brygge i Rekefjord og en bygning i tilknytning til denne. Flere andre eiendommer i distriktet kjøpte de også opp. Ved Blåfjell bekostet arbeiderne i 1873 for egne midler et bedehus. Stiftskapellan i Agder, Lars Oftedal, virket her inne et halvår. Han er mest kjent som bedehusmann og redaktør i Stavanger. Bedehuset ble senere flyttet til Hauge.

Dessuten: Inn i gruvene kommer vi ikke uten guide. Kanskje det var derfor vi verken så blånisser eller rødnisser på denne turen. Kulissene etter innspillingen av filmen Skumringslandet er vel og merke fjernet.

 

Praktisk

Vi er noen få kilometer sørøst for Hauge i Dalane, kommunesenteret i Sokndal i Sør-Rogaland. Ved Rv44 er det satt opp et stort skilt som fører oss bort til den store parkeringsplassen som er opparbeidet ved Linepollen på Åmot. Herfra følger vi den smale bilveien på grus innover dalen ca. 3,5 kilometer (1 time) til vi møter et opparbeidet område med flere informasjonsskilt og alle huleinngangene i fjellveggen på høyre hånd. Et av skiltene ved parkeringsplassen viser forresten 2,5 kilometer, et annet 3 kilometer.

 

 

Det er ikke kjøreforbud innover dalen, men for turens skyld og for ikke å plage oss andre, er det best å sette bilen igjen ved Linepollen. Pollen er forøvrig en pent opparbeidet badeplass ved elva. Det går fint å legge ut på en enda lengre tur (ca. 2 km) innover i dalen til Guddalsvatnet, kommunens drikkevannskilde. Her stopper veien. Man kan klatre over fjellene for en rundtur tilbake til bilen, eller vandre hvor enn man vil. Vi valgte samme vei tilbake, og det er greit nok for en halvdagstur.

Vi kombinerte besøket inne ved Blåfjellgruvene med Ruggesteinen, også avmerket på kartet. Sjekk hva annet du kan finne om Sokndal her på Sandalsand.

Her følger bilder du kan klikke på og bla i:

 

Kommenter