Pages Navigation Menu

Avisdød? Ikke på lenge enda

Avisdød? Ikke på lenge enda

Få bransjer har gjennomgått så mye turbulens som avisbransjen, og særlig hardt har det gått ut over den i vårt århundre. Bildet som tegner seg er at papiravisen er i fritt fall. Avisdød, for å si det tabloidisert.

Artikkelen presenterer fakta og kombinerer det med forfatterens refleksjoner og erfaringer. Artikkelen er en av fire som tar for seg utviklingen innen telefoni, televisjon, aviser og post.

 

Tallenes tale

Mens det samlede norske opplag av papiraviser holdt seg rimelig stabilt på over tre millioner hvert år fra midten av 80-tallet til 2003, har det falt betydelig siden. I 2015 ble det solgt færre enn to millioner papiraviser, viser tall fra Medienorge. Opplaget finner sin refleks i hvor mye vi leser papiravisene. 

SSBs mediebarometer forteller oss at fra 80 % daglige lesere i 1997 falt avislesningen på papir til 42 % i 2015 – med akselererende fall de siste ti årene. Skal vi tro utviklingen blir papiravisen borte som daglig medium innen få år. Saken er imidlertid også at daglig avislesning på nett har økt fra 10 % i 2002, via 24 % i 2007, til over 50 % i 2015. Legger vi nettavis og papiravis sammen får vi likevel ikke samme leserskare som i begynnelsen av vårt århundre. Totalt var det 82 % daglige lesere i 2006, ned til 72 % i 2015.

Men så kan vi si: Avisen er død, lenge leve avisen. Det handler om omstilling i avisbransjen, framtiden er digital og metodene å nå ut til leserne må tilpasses det. Hva som blir igjen på papir gjenstår å se.

 

En meget ung leser går drastisk til verks på papiravisen. Maleriet «En abonnent på Aftenposten» ble laget av Oda Krohg i 1887. Foto: SNL, fri lisens

 

Det som er ytterligere utfordrende er finansieringen av journalistikken. Annonsørene går heller til Facebook og Google som leverer målrettede annonser til spesifikke kundegrupper. De sier: Jeg kan gi deg 23.000 personer mellom 21-27 år som er single, bor i storby, og reiser kollektivt mer enn 200 dager i året, og har for vane å stå opp mellom 8 og 9 om morgenen. Det kan ikke Dagbladet tilby. Inntektene til de tradisjonelle mediehusene stuper som følge av fallende opplag, fallende annonseinntekter, og store investeringer i nettaviser. Det skjer over hele verden, samtidig, og store kostnadskutt klarer ikke å veie opp for inntektsbortfallet.

En annen sak er at vilkårene for å drive god, undersøkende journalistikk undermineres av en (antatt) massiv vekst av medierådgivere (i offentlig forvaltning og private konserner), kunnskapsmessig forflating av journalister (ekspertisen består i å kunne lage fengende overskrifter og skrive 140 tegn på sosiale medier), tabloidiserte forenklinger, falske nyheter, kontinuerlige deadlines for publisering (ikke lenger tid til å vente til neste dag, og dermed heller ikke tid til å tenke seg om før noe publiseres). For å nevne noe.

I tillegg kommer troløse lesere med for dårlig tid. Slike som meg.

 

Eksemplets makt, egen utvikling og framtid

I januar 2016 sa jeg opp mitt abonnement på Stavanger Aftenblad sin papiravis. Den leste jeg altfor sjelden. Istedet brukte jeg deres nettavis og leste de nettartiklene jeg uansett fikk gjennom mitt abonnement. Jeg valgte å beholde papiravisen i helgen og digitalabonnementet, og sparte 840 kroner. Nå viser det seg at jeg heller ikke rekker å komme gjennom papiravisene i helgene. Dersom jeg kun beholder digitalabonnementet kan jeg spare ytterligere 840 kroner i året. Penger er ei det viktigste, det er heller det å erkjenne at egne medievaner er endret og at det er liten vits i å holde på en papiravis som blir lest i forsvinnende liten grad.

Norske aviser på riks-, region- og lokalt nivå formidler nyheter for det området de dekker, de formidler også bakgrunnstoff og de har anmeldelser. Dessuten formidler de underholdning og fjes som har vist seg i TV-programmer og de inneholder mange sider med TV-programmer. Det siste er fullkomment uinteressant ettersom jeg selv nå har sagt opp TV-pakken og kun strømmer. Hva er det så jeg leser av nyheter?

Jeg leser min næravis (Stavanger Aftenblad) sine artikler på nett, både de frie og de jeg må være abonnent for å lese. Jeg forventer at alt som står i papiravisen også er lagt på nett, og er sterkt misfornøyd med at så ikke er tilfelle. Videre blar jeg gjennom nettavisene til VG, Dagbladet og Aftenposten opptil flere ganger om dagen, og noen av de 50 andre norske jeg har bokmerket i nettleseren. Jeg har valgt å ikke gi Facebook gleden av høste penger fra avisene, så jeg har aldri «likt» dem. Det hender jeg slenger innom utenlandske aviser som New York Times, GuardianChina Daily eller de andre 30 aviser og magasiner som er bokmerket.

Dessuten har jeg Feedly. Det er en tjeneste som sniffer opp alle nye saker på nettsider jeg er interessert i, og presenterer dem i en samlet oversikt. For tiden er det ca. 250 nettsteder som Feedly oppsøker for meg. Dette er ikke rene nyheter, for da hadde jeg druknet, men det bakgrunnstoffet som papiravisen også konkurrerer på: Samfunnsdebatt, kulturstoff, teknologi, reiseliv, med videre. Jeg er blitt min egen redaktør, og ny teknologi hjelper meg å gjøre det smart og effektivt. 

 

Quo vadis?

Det hender jeg savner avisen, papiravisen, gjerne den i stort format som ved ett oppslag ga hele bildet. Jeg har bare ikke tid til alle disse medieflatene, og er derved i samme båt som veldig mange andre. Hva jeg, og andre, ender opp med når medierevolusjonen vi nå er midt oppe i, roer seg litt ned – nei, se det er ikke lett å spå. Jeg vil nå tro at avisen vil bestå, med sine nyheter og sine kommentarer, digitalt og på papir. Vi trenger dessuten god journalistikk i et sivilisert samfunn, og jeg tror nok at underholdningsdelen av avisene vil være det som ryker først – for her er konkurransen størst. 

Som nevnt kan du lese flere artikler som i bunn og grunn tar for seg konsekvensene av ny teknologi, innen telefoni, televisjon, aviser og post, her på Sandalsand.

 

Kommenter