Pages Navigation Menu

Amerikatelegrafen på Ullandhaug og Nærland

Amerikatelegrafen på Ullandhaug og Nærland

For 100 år siden bygget man det som ble hetende «Eterhavets skrekk» på Ullandhaug ved Stavanger. Med et øredøvende leven ble Amerika knyttet tett til Norge og vi kunne utveksle meldinger i et rasende tempo. 

 

Bakgrunn

De som har vandret turveiene i overgangen mellom Ullandhaugskogen og Sørmarka kan ikke ha unngått å legge merke til betongklossene som ligger spredt rundt i skogbunnen, under de høye grantrærne. De fleste har vel tenkt at det er krigsminner, skytestillinger eller noe fra andre verdenskrig. Det er det ikke.

Klossene er rester av den såkalte Amerikatelegrafen som ble satt i drift i 1919. Det er en fascinerende historie, og du skal her få kortversjonen.

Det hadde seg nemlig slik at på den tiden skulle landet bygges. Det ble investert i infrastruktur land og strand over, industristeder vokste fram der fossefallene var temmet, og vår ære og vår makt på sjøen var ikke minst viktig å utvikle og holde kontakt med. Kommunikasjon var like grunnleggende den gang som det er i dag. Derfor var det bra vi hadde nasjonale strateger.

 

Rogaland - Stavanger - Sørmarka - Bardunfeste Amerikatelegrafen

Bardunfeste for Amerikatelegrafen i Sørmarka

 

De bølger, som vil utstraale fra de elektriske funker på Norges vestkyst, vil utover hele verden bringe budskap om at det norske folk forstaar hvad det skylder sig selv som en av de største sjøfarende nationer. (Telegrafdirektør Heftye) 

 

For den unge, nylig selvstendige nasjon var dette et viktig prosjekt. Landet skulle selv kunne kommunisere over Atlanteren, uten å være avhengig av stormaktene Tyskland, Frankrike og Storbritannia som den gang hadde monopol på telegramsambandet med USA, via sjøkabel. Og det var nettopp Amerika som var motparten for «de elektriske funker». Det ble bygget opp en stasjon i Boston, ved Chatham Cape Cod, som skulle stå som mottaker av signalene fra Ullandhaug. Norge gikk for et trådløst samband, etablerte Stavanger radio og satte igang med å prosjektere en senderstasjon og anlegg på Ullandhaug like utenfor Stavanger. For at ikke de trådløse signalene for sending og mottak skulle virke forstyrrende, ble mottakerstasjonen bygget på Nærland, sør på Jæren.

Det var likevel ikke uten sverdslag, for det kostet penger, og Stortinget måtte trå til. Lenge blåste det motvind mot løsningen til Heftye, inntil følgende appell fra Stortingets talerstol snudde de folkevalgte:

 

Vor forste jernbane tog engelskmenderne. Nordsjøkablene lod vi gaa fra os til danskerne, som ogsaa i en aarrekke opererte den norske Amerikalinie, indtil vi endelig tog mod til os og kom med! (Johan Ludwig Mowinckel) 

 

I 1919 sto ti master og telegrafstasjon ferdige på Ullandhaug. Det var ingen smålåtne dimensjoner over mastene. De høyeste var hele 122 meter høye, 58 meter høyere enn dagens Ullandhaugtårn – også det et telebygg og dessuten byens mest synlige landemerke helt siden byggingen i 1964.

Telegrafstasjonen ble satt opp et stykke mot vest i form av en stor granittbygning og en åttekantet bygning, også det i granitt, ved siden av. Den fungerte som transformator. De står der enda, men med betydelig nybygging og utvidelser, for de gjør i dag tjeneste som lokaler for NRK Rogaland.

 

Stavanger Radio sitt anlegg med master og stasjon på Ullandhaug (Fotograf A.B. Wilse, 1925. Hentet fra Wikimedia Commons)

 

På Nærland, i området der Nærlandsheimen seinere ble bygget opp etter krigen, ble det ført opp tilsvarende to bygninger som på Ullandhaug, og med samme utforming i hogde granittblokker. Arkitekt for alle granittbyggene var Ole Sverre. Ansattboliger ble ført opp i nærheten av begge stasjoner. På Nærland ble det satt opp åtte master i 91,5 meters høyde. De var plassert i en rett linje inn til Søyland/Kaffiholen over en strekning på 2,6 km. Andre master og ledninger ble satt opp på tvers for å motvirke interferens med signalene fra Stavanger.

Selve byggingen var ingen enkel affære. Etter initiativet i 1912 gikk byggearbeidene greit fram til 1914 da mastene skulle på plass. Så kom første verdenskrig og forbud mot eksport av de bestilte mastene fra Storbritannia. De havnet annetsteds. Da nye master endelig kom på plass etter krigen var i grunnen den teknologiplattform man hadde valgt, allerede rimelig utdatert. Det er altså ikke bare i vår tid at teknologiskifter skjer fort. Marconisenderen, eller gnistsenderen, var av planleggerne få år før blitt vurdert som det ypperste og billigste man kunne velge.

Uten å gå i detaljer om teknologien kan det slås fast at ulempen var at den forvoldet et enormt støynivå. Bønder i nabolaget klaget, og selv funksjonærer og arbeidere som var blitt gitt boliger i nærheten, må ha oppfattet det som et relativt uønsket ansattgode.

 

Teknikarane brukte engelsk artillerihørselsvern, men fekk likevel varige mein. Grunnen skalv så det kjendest i legger og lår når gnistsendinga var i gang. Folk sa at med lagleg vindretning kunne Ullandhaug godt vore brukt som tåkelur! Bønder langt unna stasjonen truga med rettssak etter påstått verditap på eigedom. (Artikkel fra NRK) 

 

Ikke desto mindre, hver ettermiddag når operatørene i Boston hadde begynt sin arbeidsdag, ble det sendt 40-50 telegrammer. På to år nådde man 100.000 telegrammer, og trafikk til og fra både Finland, Danmark, Sverige og Polen ble rutet via Ullandhaug og Nærland. Rent økonomisk tilbakebetalte investeringen seg på kort tid.

I 1925 ble det imidlertid bygget et nytt mottakeranlegg på Fornebu, og Nærland ble lagt ned. I 1930 ble sendertrafikken overført til en ny rørsender hos Jeløy radio ved Moss, og man la ned driften på Ullandhaug helt i 1932. «Eterhavets skrekk» som hadde brakt støy i nærområdene og en betydelig radioteknisk støy langt videre, var endelig opphørt. Senere flyttet Stavanger mellombølgesender inn i lokalene ved Ullandhaug og holdt seg der til 1982, før NRK overtok i 1987.

 

Rogaland - Stavanger - NRK Rogaland ved Ullandhaug - Minnesmerke om Amerikatelegrafen

Restene av en av mastene er kuttet opp og satt opp ved NRK Rogaland sine lokaler på Ullandhaug, sammen med en minneplakett.

 

Opplevelser

På Nærland finner vi på østlig kant av dagens næringspark de to granittbygningene. Trafoen står tom for seg selv, mens telegrafbygget ved siden av er blitt påført en ny andreetasje og utvidet sideveis. Ingen av mastene står selvsagt igjen, og jeg er heller ikke kjent med om det finnes rester av dem noe sted.

På Ullandhaug sies det å være 10-20 ankerfester å gjenfinne rundt om i terrenget på begge sider av Sørmarktunnelen (E39). Det har vært flere, for hver mast var festet med seks barduner og veide (med bardunene) 62 tonn. I skogkanten like bak IRIS står det rester av en mast, samt et informasjonsskilt. Den andre resterende mastefoten er blitt flyttet over til den gamle telegrafstasjonen og gjort om til et minnesmerke. Slik sett er historien mer spennende enn de kulturminner som i dag lar seg gjenfinne i landskapet. De øvrige mastene ble forøvrig demontert og gjenbrukt andre steder.

Nettopp da er det fascinerende å huske på at under VM-kampen i tungvektsboksing i 1921 gikk det godt under halvtimen før Stavanger radio kunne meddele avisene over telefon at Jack Dempsey hadde vunnet. (Kampen var den gang den største tungvektskampen i historien. Dempsey vant på KO i fjerde runde mot franske Georges Carpentier.) I vår tid kan vi se slike kamper på direkten, men det er sannelig ikke verst at de klarte det på så kort tid for hundre år siden. Takket være Stavanger radios bråkebøtter på Nærland og på Ullandhaug.

 

Les mer

Kartet under viser plasseringen av de to stedene omtalt i artikkelen, og bilveien(e) mellom dem – for de som måtte være interesserte i en søndagstur med bil.

 

 

Kombiner gjerne bilturen med en fottur. Vi skal nemlig merke oss at området på Ullandhaug kommer vi normalt til for å gå tur, f.eks. Sørmarkaturen som kommunen har skiltet. Les gjerne Sandalsands artikkel om Ullandhaug og Sørmarka.

Når vi er ved Nærland kan vi godt oppsøke Hå gamle prestegard ikke langt unna, eller ta en strandtur. Les om strandturen fra Hå gamle til Orre som passerer nedenfor Nærlandparken, som det heter nå.

Den som vil lese mer om Amerikatelegrafen, bør starte med å klikke på disse lenkene:

  • En god artikkel med video finner vi på NRK. Den konsentrerer seg om Ullandhaug.
  • En annen god artikkel er publisert av Jærmuseet, og den konsentrerer seg om Nærland.
  • Wikipedia gir en grei oversikt.
  • En litt annen framstilling finner vi i en artikkel fra Sørfylket.
  • Du kan også godt konsultere det kartet som en privatperson har laget med plasseringen av bl.a. mastene på Ullandhaug.

Bildeserien under kan klikkes på og blas gjennom. De er fra Ullandhaug og Nærland.

 

Kommenter